Fra mitt legekontor ser jeg ned i en fin, gammel hage. En hage med store trær. Så fint, tenker jeg, både for meg og mine pasienter. Store, gamle trær som står der trygt på tross av år med slitasje, kulde og vindkast. De står der med solide røtter dypt nede i jorden. Trær som ikke vokser til himmelen, som ikke dufter, og som ofte ikke eier farger annet enn grønt, men som vokser litt hvert eneste år.
Stadig oftere slår det meg at det også har grodd opp en tett underskog der nede, like utenfor vinduet mitt. Vekstene i denne underskogen har ikke alltid like sterke røtter. De kan tidvis bukke under for kulde og vind for så kanskje å dukke opp igjen et annet sted i hagen, i en annen farge eller med helt andre blomster. Blomstene er ofte i attraktive farger og har lukter som fascinerer, og man kan ofte finne dem lavt under trærne der det er lett å komme til.
Trodde det beste om mine medterapeuter
Før var jeg faktisk ganske liberal og trodde det beste om mine medterapeuter. Jeg kunne stille meg åpen for deres synspunkter og komme dem i møte. Den gangen var det et par akupunktører på Bislett, en hyggelig antroposofisk lege i Industrigaten og ellers noen såkalt alternative behandlere her og der, spredt rundt om i landet. Etter hvert som Norge er blitt friskere, rikere og mer velferdspleiet, har underskogen vokst, eksplosivt. Den er nå blitt så tett at det snart er vanskelig å se himmelen.
Vi har over 150 alternative retninger her til lands, som naturlig nok alle vil ha anerkjennelse og bli tatt alvorlig. At vekstvilkårene for en slik underskog er bedre her enn nesten noe annet sted på kloden, forundrer meg.
Jakten på et slags sykdoms-, smerte- og lytefritt liv ligger nok i bakgrunnen som drivstoff for denne utviklingen. Behovet for noe mer enn det velstand, vitenskap og velferd alene kan tilby individet, er nok også med på å drive frem tilbudene og dessverre samtidig å senke vår evne til kritisk tenkning.
Sykeliggjør naturlige deler av livet
I European Social Studies fra 2011 fant man at 77,2 prosent av den norske befolkning tilfredsstilte kravene til naivitet. Det er høyest i Europa. I dette ligger også begrepet tillit. Vi har stor tillit til hverandre. Det er en stor verdi for et samfunn, men det åpner også for misbruk.
Det er også noe annet som driver oss til helsekostbutikken og detox. Selvpleie- og egokulturen kommer inn i bildet, og ikke minst den kjensgjerning at vi i vår tid utdefinerer sykdom, svakhet, smerte og død fra vårt samfunnsvokabular. Det vi tidligere aksepterte som naturlige deler av livet, blir nå med andre ord sykeliggjort, med derpå følgende kur og pleie.
Medikalisering og terapeutifisering er nærmest blitt generelle trekk ved vårt samfunn, noe skolemedisinen og ikke minst farmasien har en stor del av ansvaret for. Jeg burde oftere si til mine pasienter at du er din egen beste lege og kroppen din beste terapeut, istedenfor å gi resepter og sykemelding.
LES KRONIKK: Bengt Eidem - «Healere har ingen plass i min plan»
Kritikerne blir stemplet
Et vanlig argument som brukes for å forklare denne økningen i bruk av alternative retninger, er at pasientene ikke føler at de får hjelp og nok tid hos legen. Det er feil. I Norge er fastlegens popularitet og soliditet på linje med Vinmonopolets – 85 prosent sier at de var fornøyd med sitt siste legebesøk. Vi har aldri besøkt fastlegen vår hyppigere enn nå – det var 29 millioner besøk i 2011. Det er faktisk et sykdomstegn i seg selv.
Om man tillater seg å fremvise skepsis eller tør å ha kritiske innvendinger mot den alternative terapeutifiseringen vi nå er vitne til, blir man fort kategorisert som en sneversynt, fagarrogant akademiker. Vi leger får ofte høre at vi har skylappenes horisont, akademia er vår eneste verden og vi arbeider i glassklokker uten kontakt med den terapeutiske virkeligheten der ute.
Vitenskapen taper mot tidsånden
Sannheten er at vitenskap og etterrettelighet i vår tid ser ut til å tape mot subjektiv empiri og tidsånden. I tidsånden ligger også de retningene som baserer seg mer på sjelelig fordypning og utvikling enn ren fysisk kur og terapi. Ånd og religion er ikke å diskutere, det er kun for individet alene og ingen andre, men vi bør alle skjerpe sansene og finne frem vår kritiske sans når noen kommer med udokumenterte påstander om kurer og behandlinger.
Her bør man være nådeløst kritisk fordi vi vet at virkelig vitenskapelig dokumenterte kurer og behandlinger står imot nærmest enhver kritikk og skepsis.
Lett å gå seg vill
Jeg har ingen kontakt med unoterapi, Hulda Clarks terapi, healing, kosmisk medisin, ørelysbehandling, rolfing, blomstermedisin, sjamanisme, kolonhydroterapi, atlasprofylakse, fytoterapi eller homeopati, og jeg vil ikke ha det. Utøverne av de 150 alternative behandlingsmetodene i Norge får ha meg unnskyldt. Det er ikke mulig å forholde seg til dem.
I den terapeutiske hagen som eksisterer der ute, er det lett å gå seg vill. Den kan lett fremstå som en labyrint med mange gartnere som mer enn gjerne vil vise deg vei og gi deg råd.
Vi som er leger, skal være medmennesker først og fremst, og vi skal holde oss orientert og kunne noe om den humane vitenskapelige medisin, som trolig nå er inne i sin historisk sterkeste vekstfase. Ny kunnskap innen blant annet molekylær biologi og farmasi gir oss nå terapeutiske muligheter menneskeheten aldri tidligere har sett, og her må vi bruke vår tid og våre krefter.
Dette er en bearbeidet tekst av forordet som Jørgen Skavlan har skrevet til boken «Bløff eller behandling? Alternativ medisin under lupen» av Simon Singh og Edzard Ernst, ute på Humanist forlag 7. september.
