Man må være rimelig blottet for realisme i utenrikspolitikken, hvis man mener det er dobbeltmoralsk å kritisere ufrie land uten samtidig å gi alle innbyggere i ufrie land opphold i Norge.
Det er ingen motsetning mellom å være for grunnleggende menneskerettigheter, kritisere menneskerettighetsbrudd i andre land, og samtidig være klar på at det ikke gir deg automatisk opphold i Norge om du kommer fra et land som bryter dem.
Vi har kritisert Russland
Russland er et autoritært regime. Det er et land som hver dag begår grove brudd på helt grunnleggende menneskerettigheter. Å kritisere myndighetene kan medføre fengsling, tortur eller til og med drap. Politisk opposisjonelle og kritiske journalister blir systematisk forfulgt. Det er direkte farlig å være åpent homofil eller transseksuell.
Derfor har det heller ikke manglet på tydelig kritikk fra verken Unge Høyre eller norske myndigheter mot autoritære utviklingstrekk og brudd på grunnleggende menneskerettigheter i Russland, slik Emil André Erstad viser til i en kronikk på NRK Ytring.
Han mener imidlertid at regjeringen nå har «glemt» det de tidligere har ment og skriver at det er «påfallende hvor stille det ble når flyktningene begynte å sykle over Storskog». «Gjelder menneskerettighetene bare på solskinnsdager?» spør han retorisk. Svaret er selvfølgelig nei.
At det imidlertid er flyktningstrømmen som har preget mye av mediebildet og den politiske debatten siden i høst bør ikke overraske. Vi snakker om en situasjon der det på det meste kom 200 asylsøkere over grensen til Finnmark daglig. Det ville vært uansvarlig om ikke Norges regjering hadde satt dette øverst på prioriteringslisten. At det skulle bety at man er blitt noe mindre kritisk til menneskerettighetsbrudd i Russland er ganske absurd. Det blir litt som å mene at vi glemte flomofrene i Malawi i april i fjor, fordi alle var mest opptatt av jordskjelvet i Nepal.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter og NRK Debatt på Facebook.
En ulogisk dobbeltmoral
I realiteten forsøker Erstad å tegne et motsetningsforhold som gir liten mening. Det er vanskelig å se noen logikk i at det skulle være dobbeltmoralsk å sende asylsøkere uten reelt beskyttelsesbehov tilbake til Russland, samtidig som vi også kritiserer Russland for brudd på menneskerettigheter. Ikke alle fra autoritære regimer kan få opphold i Norge.
Mennesker som har reelt beskyttelsesbehov skal få opphold. En som er politisk forfulgt i Russland kan søke politisk asyl i Norge og vil også, dersom utlendingsmyndighetene finner at det er hold i påstandene, få det innvilget. Den russiske urfolksaktivisten Dmitry Berezhkov fikk for eksempel innvilget politisk asyl i Norge i januar i fjor.
Å definere noe som et trygt tredjeland for retur er imidlertid ikke det samme som å si at det er et fantastisk land å bo i. Realiteten er dessverre den at for de aller fleste mennesker i verden, så vil et liv i Norge innebære en enorm økning i levestandard. Vi kan ikke av den grunn gi opphold til alle som kommer fra et fattig eller udemokratisk land.
Ingen motsetning
Erstad viser til at Russland av Freedom House er definert som et såkalt «ufritt land» på deres internasjonale demokratiindeks. Det er imidlertid Algerie, Angola, Kamerun, Chad, Kina, Gambia, Iran, Jordan og Kazakhstan også, for å nevne noen få av de totalt 51 landene som ble definert som ufrie land på demokratiindeksen for 2015. Disse landene utgjør tilsammen 2,6 milliarder mennesker eller 36 prosent av verdens befolkning.
Det er ingen motsetning mellom å jobbe for at mennesker i hele verden får et bedre liv og samtidig mene at ikke alle kan få det livet her. Å stå opp for grunnleggende menneskerettigheter i andre land er ikke det samme som å gi alle innbyggere i autoritære regimer automatisk rett til opphold i Norge.
Å påpeke dette er ikke å snu kappen etter vinden, men å forholde seg til ganske banale realiteter.
