Spørsmålet om fremtidig organisering av akuttkirurgi er et viktig tema av stor samfunnsmessig betydning. Da er det synd at professor i smittevern, Bjørg Marit Andersen, i sin kronikk velger en tabloid tilnærming hvor hun bastant hevder at Helsedirektoratet vil nedlegge akuttfunksjonen på lokalsykehus. Det er feil.
For Helsedirektoratet er hensynet til pasienten det viktigste når vi skal vurdere lokalsykehus og akuttkirurgi. Dette handler ikke om prestisje eller et ønske om å sentralisere, men om å sikre at vi også om 10 – 15 år fortsatt kan tilby pasientene best mulig helsehjelp når situasjonen en er akutt.
FØLG DEBATTEN: NRKYtring på Twitter
Bjørg Marit Andersen hevder at vi vil legge ned akuttfunksjonen på lokalsykehusene. Det er ikke riktig. Vårt utgangspunkt er at det også i fremtiden skal være et godt akuttilbud til folk i hele landet – nær der folk bor. Vi understreker lokalsykehusenes viktige posisjon i helsetjenesten og viser hvordan de kan styrkes gjennom desentralisering av ulike tjenester, vi fremhever hvordan lokalsykehusene har en viktig rolle for store pasientgrupper. Dette fremgår av vår rapport til Helse- og omsorgsdepartementet.
Det er gjort mye forskning på sammenhengen mellom kvalitet og volum. Andersen har rett i at mye av denne forskningen er gjort i andre land, og at det gjør det vanskelig å sammenligne. Våre vurderinger av sammenheng mellom volum og kvalitet er basert på Kunnskapssenterets oppsummeringer på feltet. Kunnskapssenterets konklusjon er klar: Vi kan ikke se bort i fra at kvalitet og volum henger sammen, men sammenhengen er ikke dokumentert for alle typer behandlinger. Dette understreker vi i vår rapport
Krevende akuttkirurgi
Fremdeles er de generelle kirurgene ryggraden i det akuttkirurgiske tilbudet ved små sykehus, men disse vil i løpet av få år bli erstattet av kirurger som er spesialister på et mye snevrere fagområde. Det blir heller ikke slik at kirurger som utfører planlagt kirurgi på dagtid får nok trening i akuttkirurgi.
Ved alvorlige ulykker, hvor det bokstavelig talt står om liv eller død, vil det ofte være nødvendig med avansert kirurgi for å stanse alvorlige blødninger. Allerede i dag transporteres mange av de mest alvorlig skadde forbi lokalsykehuset og til et større sykehus der de blir møtt av et team av kirurger, anestesileger, radiologer og operasjonssykepleiere som behandler alvorlige skader flere ganger hver uke. Dette gjør at sjansen for at du overlever og blir frisk, er langt større enn den var for bare et par tiår siden.
Vi mener det vil være uforsvarlig å lukke øynene for den utviklingen vi ser vil komme. Kombinert med befolkningens forventninger om høy kvalitet på tjenestene, vil det på sikt gjøre det nødvendig å samle noen akuttfunksjoner på noen færre sykehus. Det er ikke det samme som å hevde at alle lokalsykehus vil miste akuttfunksjoner.
God kunnskap
Andersen er også kritisk til at vi mener noe uten at det foreligger tilstrekkelig dokumentasjon.
Det er riktig at ikke alt er belyst med vitenskapelig dokumentasjon. Når Andersen bare ser etter kunnskapsoppsummeringer går hun glipp av mye av den samlede kunnskapen vi faktisk har. En kunnskapsbasert tilnærming baserer seg på dokumentasjon, erfaring og brukerne/pasientenes stemmer.
I tillegg kan vi ta nasjonale kvalitetsindikatorer, resultater fra kvalitetsregistre og brukerundersøkelser med i grunnlaget. Vi må tørre å ta faglige beslutninger uten at hele beslutningsgrunnlaget er vitenskapelig basert. I sum vet vi ganske mye om sykehusene våre i dag. Det gir oss grunnlag for å foreta god vurderinger.
Andersen kritiserer Helsedirektoratet for å bruke studier som ikke er relevante. Samtidig viser hun selv til en dansk studie om hoftebruddspasienter, som viser at overlevelsen er høyest for pasienter som er operert ved de minste sykehusene. Her ser Andersen bort fra at det er antall operasjoner per sykehus som er undersøkt og ikke størrelsen på sykehusene.
Vanskelig sammenligning
Hun nevner heller ikke at det er store forskjeller på norsk og dansk sykehus; «små» sykehus i Danmark er på størrelse med mellomstore sykehus i Norge. Sammenlikning er derfor vanskelig.
Å late som om det ikke vil være behov for endringer i årene som kommer, vil være å lyve for folk. Det foreligger ingen øyeblikkelige behov for å gjennomføre endringer, men det er uforsvarlig å lukke øynene for den medisinske utvikling vi ser kommer, og unnlate å forberede seg på endringer.
Det viktige er at de endringene som gjøres vil bidra til at pasientene fortsatt får et godt og likeverdig tilbud når de må på sykehus. Det er Helsedirektoratets eneste mål i denne saken.
