Vi lever i en religiøs overgangstid. Gamle sannheter må forbedres. Nye sannheter må formuleres, brynes, defineres. Skal dette gå bra, må vi ha en arena for diskusjon og refleksjon i skjæringspunktet mellom tro og samfunn. Men hvor finner vi denne arenaen?
Samfunnet vårt beveger seg fra å være en kristen enhetskultur til å inneholde et mangfold av religioner og trossamfunn. Det er ikke et spørsmål om dette skjer, vi vet at det skjer.
Også innenfor den kristne tradisjonen finnes det et veldig stort – og stadig økende – mangfold. Et mangfold som er underkommunisert.
Spørsmålet er: Hvordan skal vi takle denne dramatiske overgangen?
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Twitter
Uventede reaksjoner
For kort tid siden debuterte jeg som andaktsholder i NRK P1. Det er en krevende øvelse å skulle snakke til mer enn 350 000 mennesker med vidt forskjellige oppfatninger om tro og liv. Jeg ønsket å være personlig, og samtidig snakke på en sånn måte at det jeg sa kunne være relevant for mange.
Jeg ventet meg noen reaksjoner på at jeg droppet Herrens bønn og velsignelsen. Men jeg hadde ikke ventet meg at avisa Vårt Land skulle påstå at jeg «droppet Gud i andakten», når hele andakten handlet om alt det Gud har skapt og om det fantastiske livet vi har fått i gave. For meg er det et faktum, et under, et mirakel, et gudsbevis. Mot slutten av andakten henvendte jeg meg direkte til Gud i en bønn – som også er refrenget i en sang av Vamp som fulgte etter andakten: «Så takk skal du ha, kjære gud / Eller kim du nå va? / Du som fant opp dei finaste ting.»
Dette er en bønn. Denne bønnen oppheves ikke av spørsmålet i linje to. Det er fortsatt den samme henvendelsen, men det ligger en ydmykhet der, som vi er godt kjent med i den kristne tradisjonen, fordi vi mennesker nødvendigvis har en begrenset oppfatning av hvem Gud er. Det kalles gjerne negativ teologi: En fullstendig kunnskap om Gud er uoppnåelig, derfor kan man ikke si hvem Gud er, man kan bare beskrive hva Gud ikke er.
Vårt Land opptrådte løgnaktig
Senere i løpet av andaktsuka publiserer Vårt Land to kommentarer, pluss flere saker der de konsekvent bruker konservative kilder som mener akkurat det samme: Gud er fjernet fra andakten.
Sist lørdag skrev jeg en kronikk i Vårt Land, der jeg ga uttrykk for hvorfor jeg hadde valgt som jeg gjorde. Vårt Land følger opp med en hovedsak på nettsiden med tittelen: «Advarer mot andakt uten provokasjon». Det ble nesten litt komisk. Dersom provokasjon er et kriterium for en god andakt, så skulle vel mine andakter være innenfor?
Men det er ikke kristenfolket som skal provoseres, ifølge professor i teologi, Knut Alfsvåg, ved Misjonshøgskolen i Stavanger, det er de vantro som skal provoseres av budskapet, må vite.
Alle kilder Vårt Land trekker fram mener det samme, alle kommentatorene mener det samme. Avisa hevder selv å være «en bro mellom mennesker, tro og tanke». Men den opptrådte ikke slik i forrige uke.
Kuttet ikke Gud i andakten
I min kronikk siterer jeg fra en av de mange positive tilbakemeldingene jeg hadde fått. Det er en som skriver at: «Jeg har hatt god start på dagen alle de tre dagene du har hatt andakten denne uka. Ser at andakten i NRK kalles ‘kristne andakter’. Og for meg stemmer det akkurat denne uka – i motsetning til mye annet som forfekter ‘kristent’. Du formidler ei tru, et håp og et livsfundament som jeg finner ro i – en ro mange andre ikke klarer å gi. Samtidig er det klare utfordringer i det. Og akkurat derfor blir det riktig å bruke dette ordet: TAKK!»
Jeg siterte ikke dette for å kritisere noen andre, men for å vise at det finnes et mangfold blant alle dem som regner seg som kristne i dette landet. Vårt Land svarte med å lenke opp til min kronikk med følgende tittel: «Kuttet Gud i andakten – fikk takk». Det er dobbelt feil. Jeg kuttet ikke Gud i andakten. Og det var ikke det jeg fikk takk for – jeg fikk takk fordi brevskriveren oppfattet mine andakter som spesielt kristne!
Det finnes et stort mangfold av troende mennesker i dette landet. Mange av dem er hjemløse. De har ingen arena de hører naturlig hjemme i. De kan gå i kirka ved leilighet, men det er ingen som taler deres sak, det er ingen som gir dem stemme.
Avisa Vårt Land kunne ha tatt denne rollen. De gjør det ikke. Hvem kan ta den da?
En raus kirke?
Vi lever i en religiøs overgangstid. Rent formelt blir dette skillet synliggjort ved at statskirken avvikles til fordel for det grunnloven betegner som «folkekirken». I Grunnlovens § 16 står det: «Den norske kirke … forbliver Norges Folkekirke og understøttes som sådan af Staten.» Det må bety at Den norske kirke skal få beholde sin formidable statsstøtte på én betingelse: At den forbliver en folkekirke.
Hvordan skal dette skje? Den kristne enhetskulturen er forbi, og den kommer aldri tilbake. Vi går inn i ei framtid med stadig mer mangfold, også innenfor den kristne tradisjonen. Det betyr at tanken om folkekirken kun kan virkeliggjøres ved at denne kirka makter å ta opp i seg et stort mangfold av troende, konservative og radikale, folkelige og akademiske.
I Vårt Land slo jeg til lyd for en kirke som er så stor og så raus at den kan romme alle oss som ønsker å være en del av den. For det fikk jeg en strøm av til dels ufine motangrep på verdidebatt.no
Norge går en krevende tid i møte. Religionen vil aldri forsvinne, men mangfoldet vil bli større. Vi trenger en arena for å diskutere dette. Men hvor finnes den?
