NRK har satt sinnene i kok blant samiske reineiere ved å offentligjøre informasjon om den enkeltes reintall.
Landbruksminister Listhaug følger dette opp ved å vurdere om «det er hensiktsmessig at vi ikke skal kjenne til antallet rein til den enkelte eier». Rent bortsett fra at alt dette kjenner hun utmerket til gjennom reineiernes egne næringsoppgaver, så føyer slike utsagn seg godt inn i rekken av offentlig umyndiggjøring og trakassering som har pågått siden staten begynte å interessere seg for reindriften.
Fra jordbruk til miljøvern
Helt frem til nyere tid var det jordbrukets interesser som definerte statens forståelse av hva reindrift handlet om, i dag er det miljøvernhensyn som bestemmer reindriftspolitikken. Felles for argumentasjonen er at det alltid har vært for mye rein i Finnmark.
Allerede i 1857 kunne statens reinbeitekommisjon fortelle om «Fjeldfinnernes stor Tilbøyelighed til at holde et større Antal Reensdyr end deres Økonomi fordrer».
I 1959 ble det hevdet fra agronomhold at «reintallet i Finnmark ligger på grensen av hva beitene kan tåle av belastning».
I 1976 slår Landbruksdept. fast at det er «nødvendig å redusere tallet på reinbruksenheter». Den reindrift som beskrives av norsk forvaltning er alltid en reindrift i krise på grunn av overbeskatning. Man peker aldri på at reinbeiter også kan være underbeskattet. Selv i 1974 – ei tid da reintallet var sterkt redusert etter en serie uår – hevder departementet at det foregår en «overbeskatning av beitene».
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Lett å manipulere statistikken
Reindrift og statistikk har aldri vært en god kombinasjon. Den store mangel på kunnskap i det norske samfunn om samiske driftsformer og slaktestrategier gjør det lett for dem som vil manipulere tall og fordommer.
De myndigheter som skulle ivareta reindriftssamenes interesser burde derfor ha et særlig ansvar for å hindre all den misbruk av statistikk som foregår, istedenfor selv å bidra til misbruket. Slik har det vært lenge.
Mens slaktevektene i første halvdel av 1970-tallet gikk oppover i følge lappefogdens årsmeldinger, så skriver Landbruksdept. at «slaktevekten går ned». Og mens fylkesplanen for Finnmark 1980-83 påpeker at «slaktevekten har økt betydelig», så hevder Landbruksdept. at «slaktevekten for alle dyrekategorier går ned».
Slik kunne man fortsatt.
Nye premissleverandører
I dag er det igjen reintall og slaktevekter som er utslagsgivende. Men nå er det ikke for å dokumentere velferdspolitiske grep, slik motivasjonen var på 1970-tallet, til tross for at slike tiltak kanskje kunne være på sin plass gitt de økonomiske konsekvenser slaktekravene vil få.
Nå er det hensynet til «en bærekraftig utvikling» som definerer dagsorden. Med referanse alene til diskutable anslag over beitenes «bæreevne», glemmer man fullstendig at driftsformer er vel så viktig.
I dag er det driftsmessige handlingsrommet sterkt innsnevret gjennom politiske føringer og arealmessige inngrep. Mens det var Norges kjøtt og fleskesentral som fikk legge premissene for reindriftens økonomi, så er det internasjonal gruveindustri og «grønne» kraftprosjekter som i dag begrenser arealbruk og fleksibilitet.
Resultatet er at staten kun fokuserer på utøvernes «lovlydighet» mens de samme myndigheter åpner opp for enorme arealbeslag og forurensing.
LES OGSÅ: Nei takk, samer ingen adgang
En holdning som peker fremover
Nå offentligjøres en saus av statistikk som ingen mening har utover det å pirre folks nysgjerrighet og antipatier. Istedenfor å la disse tallene forbli der de allerede er, nemlig hos skattemyndigheter og reindriftsadministrasjon, så lekkes de ut for ytterligere å legitimere Listhaugs politiske grep.
Dermed dokumenterer regjeringen sin miljøpolitiske handlekraft samtidig som oppmerksomheten flyttes vekk fra de grunnleggende problemene som reindriften står overfor.
Enten kan man beskrive reindriften som ei kriserammet næring hvis eneste fremtid ligger i nedslakting og innskrenkninger. Eller man kan gjøre som en tidligere generalplan for Kautokeino formulerte det: «Det største problemet knyttet til reindriftens naturgrunnlag, er den store (offentlige) mangel på kunnskap til ressursenes omfang og evne til fornyelse.»
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Det er en slik holdning som peker fremover og som kan gi løsninger på de vansker som reindriften i dag står ovenfor. Men da må reindriftssamene innrømmes retten og muligheten til å velge løsninger som er i samsvar med deres egne ønsker, kulturelle forutsetninger og kunnskapsmessige innsikt.
