I årene etter Irak-invasjonen ble situasjonen i landet gradvis verre. Vendepunktet kom i 2007 da USA la om strategien fra terrorbekjempelse til opprørsbekjempelse. Først da USA anerkjente at man stod overfor et væpnet opprør, ikke primært en terrorkampanje, bedret situasjonen seg såpass at man kunne få avsluttet den feilslåtte krigen. Når man forsto situasjonen kunne man endre strategien til noe som virket.
Viktigheten av å forstå hva man sloss mot er høyaktuell også i kampen mot det mangehodete trollet ISIL, som har vist seg utfordrende å forstå for landene som ønsker å bekjempe gruppen.
Politisk terrorgruppe
Jeg definerer terrorisme som «en ikke-statlig aktørs strategiske bruk av vold – eller trusler om vold – mot sivile eller ikke-stridende med den hensikt å spre frykt, skaffe oppmerksomhet om en politisk sak og å påvirke også andre enn de direkte ofrene for anslaget.» ISIL, som ikke er noen stat, lever opp til så godt som alle definisjonskriteriene.
Gruppen er en videreføring av terrorgruppen Al-Qaida i Irak. De dreper uskyldige sivile, og de dreper ikke-stridende i kamphandlinger. I sine videoer truer de med å henrette flere vestlige gisler og henvender seg direkte til Obama og Cameron. Dette understreker deres politiske hensikter, og ønsket om å spre frykt blant flere enn deres direkte ofre.
Imidlertid er det vel så interessant å analysere hvilke trekk ved ISIL som peker mot andre typer politisk vold enn terrorisme.
ISIL kan også klassifiseres som en gerilja- og opprørsbevegelse som begår etnisk rensing, krigsforbrytelser og økonomisk kriminalitet som ledd i en borgerkrig. Hva betyr det for tilfellet ISIL?
ISIL nærmer seg folkemord
Hvis du systematisk ønsker å utslette en folkegruppe på grunn av deres identitet, bedriver du folkemord. Systematikken mangler heldigvis foreløpig i ISILs tilfelle, men deres etniske og sekteriske rensinger nærmer seg definisjonen av folkemord. Det finnes ingen mer brutale og forkastelige fenomener i verden enn folkemord. Slike situasjoner krever umiddelbar internasjonal respons, noe også FN har forpliktet seg til.
Skillet mellom terror- og geriljagrupper ligger blant annet i at de har en territoriell forankring og i valg av mål. ISILs landerobringer viser at de leder et ganske vellykket væpnet opprør, innrettet mot territoriell kontroll i form av et Kalifat. Ved hjelp av effektive geriljataktikker og fryktinngytende krigsforbrytelser har den svake lokale motstanden gått i oppløsning i møte med ISILs dedikerte geriljakrigere.
Oppskrift på suksess
Denne oppofrende holdningen til ISILs krigere er en vesentlig suksessfaktor. Den prøyssiske militærteoretikeren Carl von Clausewitz betraktet krig som en forlengelse av politikken der man påtvinger fienden sin vilje gjennom militærmakt. Er viljen til en part spesielt sterk, øker dens muligheter til å seire.
Religiøs voldelig fanatisme omdannes dermed i ISILs tilfelle til en potent strategisk kraft som så langt har gjort dem til en vinner i den uoversiktlige borgerkrigen. Strømmen av kampvillige rekrutter ser foreløpig heller ikke ut til å avta. Når de i tillegg har robbet en sentralbank og fått omsatt olje for millionbeløp på det organiserte kriminelle markedet, står man igjen med noe av oppskriften på ISILs foreløpige suksess.
ISIL har gjort seg venneløse
For å bekjempe ISIL må vi altså tenke på tvers av en rekke ulike kategorier av politisk vold. Meningene er derimot delte om hvilke mottiltak ISIL bør møtes med. Samtidig er det få USA-ledete militærkampanjer siden den kalde krigens slutt som har møtt så lite motstand internasjonalt. Mens verdensopinionen i 2003 var i fullt opprør mot invasjonen av Irak, er de fleste i dag lite engasjert over at USA bomber i Midtøsten igjen. Venstresiden i Norge er et unntak.
Den politiske enigheten går på tvers av tradisjonelle fiendelinjer. ISIL har gjort seg så venneløse internasjonalt at både Syrias omstridte president Bashar al-Assad, Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan, Iran, Israel, Russland og Saudi-Arabia er relativt bekvemme med å se ISILs styrker under amerikansk luftbombardement.
Her ligger noe av nøkkelen til effektiv nedkjempelse av ISIL. De kan ikke regne med tjenester fra noe hold.
Fast front mot ISIL
Etter hvert kan en fast front mot ISIL internasjonalt overgå den vilje ISIL legger for dagen på slagmarken. Videre vil et ISIL på offensiven neppe forhandle om en politisk avvikling av deres territorielle kontroll. Landområder som tas i strid vil ofte måtte gjenerobres gjennom strid. Dette gjelder i dag, akkurat som det gjaldt i krigen mot Saddams Irak i 1991. Diplomati og nødhjelp vil være utilstrekkelig for å reversere ISILs landvinning. Noen må gjøre jobben på bakken, en foreløpig uløst dimensjon av militærkampanjen mot ISIL. Økt bruk av spesialstyrker er en mulighet dersom ikke lokale partnere på bakken viser seg mer kapable fremover.
Etter en famlende start, rundt NATO-toppmøtet i Cardiff, har Norges regjering og en rekke av våre partnerland kommet til at militærmakt er nødvendig for å stanse ISIL. Det er viktig å huske at Vesten ikke avfyrte startskuddet i denne krigen. Konflikten startet som en borgerkrig for å styrte Assad, og utviklet seg til en katastrofal regional konflikt. Nøkkelspørsmålet blir hva man kan utrette med begrenset luftmakt mot ISIL.
Resultatene er så langt ikke overbevisende. Vi må dog spørre oss hvor ISIL hadde stått i dag, om de ikke hadde blitt utsatt for gjentatte luftangrep de siste månedene.
Uholdbar situasjon
Historien er slik at vi alltid bare får vite konsekvensene av hendelsesforløpet som faktisk inntraff, og aldri får noen sikker kunnskap om hva som ville inntruffet om aktørene valgte annerledes. Men nettopp derfor vil alltid innsikt om aktørene være vesentlig.
Den komplekse og grenseoverskridende trusselen ISIL utgjør vil kreve en bredt anlagt strategi. Å bremse tilgangen på fremmedkrigere og relasjonsbygging til lokale stammeledere vil være avgjørende drivere for militær fremgang.
Et militært engasjement uten en klar ide om hvordan situasjonen skal bli i etterkant er utvilsomt risikofylt. Man må imidlertid ikke glemme at det er dagens uholdbare situasjon, og ikke et idealisert fredelig fremtidsscenario, som har resultert i militær intervensjon. I Midtøsten er dessverre konflikt normen. Så lenge ISIL er på fremmarsj beveger regionen seg i en kaotisk retning. ISIL er en grensesprengende aktør av en støpning det internasjonale samfunn ikke har beseiret tidligere. Som vi har sett har ISIL et helt sett ulike strenger å spille på, og internasjonal terrorisme er dessverre en av dem.
Ingen kan garantere at fred vil etterfølge militærintervensjonen i Irak og Syria. Men stabilitet preget ikke akkurat disse landene forut for intervensjonen heller. De som tror dette blir lett tar like feil som de som mener det er umulig å nedkjempe gerilja- og terrorgruppen ISIL militært. Vi kan gå utrygge tider i møte, på vei mot mer langsiktige politiske løsninger som ikke inkluderer ISIL.
