Denne kronikken er knyttet til Brennpunkt-programmet «Frivillig tvang».
På 1960-tallet jobbet NASA med Apollo-programmet. Det sies at under et besøk, spurte president Kennedy en vaktmester om hva jobben hans gikk ut på. Svaret var: «We’re putting a man on the moon».
NASA lyktes i å skape en følelse av inklusjon og fellesskap. Når alle i en bedrift, en organisasjon eller et samfunn føler seg inkludert, og som en del av det samme prosjektet, skaper det en tilhørighet og et eierskap. Da drar alle i samme retning for å forbedre prosjektet.
Ansvar for det norske samfunnet
Jeg er norsk. Jeg er født, oppvokst og utdannet i Norge. Jeg er et produkt av det norske systemet og en representant for norsk kultur. Med en lojalitet og tilhørighet til Norge, kjenner jeg ikke noe annet hjem, og føler et ansvar for å gjøre min del for å forbedre det norske samfunnet.
Men Brennpunkt-episoden «Frivillig tvang» viser at det er mange minoritetsungdommer som ikke deler min entusiasme. De kjenner en distanse og skepsis til norsk kultur. Båndet til foreldrenes kultur er sterkere. Dette til tross for at de er født og oppvokst i Norge, og norske statsborgere. Ungdommene føler seg ikke inkludert, men plassert på siden av fellesskapet. Da forsvinner eierskapet til og entusiasmen for Norge.
Lider under ukultur
Riktignok har Brennpunkt fokusert på ytterpunktene. De færreste norsk-pakistanere vil kjenne seg igjen i den unge Hassan som misliker nordmenn, eller «Fatima» som ble utsatt for voldtekt gjentatte ganger. Men å avfeie dem som hendelige avvik er heller ikke riktig.
Hassans holdninger virker utdaterte når han forteller om en fremtidig kone som skal være hjemme og stelle hans gamle foreldre, men han viser et tankegods som fortsatt eksisterer. Den patriarkalske forventningen om at jenter skal være snille og føyelige svigerdøtre er et ideal for mange. Tvangsekteskap i sin verste form, med trusler og vold, er heldigvis i tilbakegang. Men å føre mennesker inn i ekteskap gjennom press og ivrig overbevisning er også et overgrep, og forekommer. Å nekte for dette er å snu ryggen til unge jenter og gutter som lider under ukulturen.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Kritisk blikk mot seg selv
Selv om jeg er norsk, vil det pakistanske alltid være en del av meg. Jeg elsker de gode verdiene i pakistansk kultur: Gjestfrihet, fellesskap og den sterke dugnadsånden. Pakistansk mat, musikk og litteratur er i verdensklasse. Å være tokulturell er en enorm fordel. Du kan ta til deg det beste fra begge kulturer.
Men for å velge det beste, må du også være i stand til å identifisere det negative i en kultur. Det krever evne til refleksjon og vilje til å rette et kritisk blikk mot seg selv og sitt. Ingen kulturer er perfekte.
Ensidighet
Boområder med svært høy tetthet av mennesker med utenlandsk bakgrunn kan ha negative effekter for den oppvoksende generasjonen. Når barn og ungdommer kun omgir seg med, og oppdras blant, mennesker av foreldrenes kultur, vil det føre til en ensidighet. En oppvekst isolert fra majoritetskulturen kan bli en indoktrinering om den enestående fortreffeligheten til foreldrenes kultur, og det kritiske blikket kan tapes.
Og når man som ung voksen møter storsamfunnet, oppstår de virkelige kulturkollisjonene. Forskjellene har blitt for store, og det er da forventningene fra foreldrenes kultur kommer i konflikt med de liberale verdiene i et sekulært samfunn.
LES: Abu: – Jeg ofret en liten del av livet mitt
Fellesskapet
Vokser du derimot opp i et blandet miljø, må du forholde deg til og samarbeide med mennesker av ulik bakgrunn. Du blir mer reflektert og lærer å se ting fra ulike vinkler. Du blir bedre i stand til å identifisere uheldige og negative aspekter ved de ulike kulturene.
For å være med i fellesskapet, og føle deg inkludert, må du være til stede på de
arenaene hvor mennesker møtes og sosialiseres. Foreldre må tenke på hva som er best for barnet frem i tid. Barnehage er et viktig knutepunkt der man lærer språk og kulturelle koder. Fritidsaktiviteter og idrett er nødvendig for lagånd og fellesskapsfølelse. Utdanning og arbeid er grunnleggende viktig for både inntekt og sosialisering.
Norge for alle
Alle trenger forbilder, spesielt minoritetsungdommer. Med usikkerhet rundt egen tilhørighet, er det viktig å ha noen å identifisere seg med. Forbildene må vises frem, i idrett, kultur, akademia eller arbeidsliv.
Men ikke bare i typiske innvandrersammenhenger. Både media og politikere må bli flinkere til å bruke innvandrere i saker med allmenn interesse. Effekten av å se en norsk-somalisk kvinne på TV uttale seg om den europeiske finanskrisen, en norsk-indisk geolog diskutere norsk offshore-strategi eller en norsk-pakistansk fotballspiller kommentere Champions League-finalen er uvurderlig. Ikke kun for å alminneliggjøre det brune mennesket, men også for å skape selvtillit hos minoritetsungdommer.
De trenger å se at Norge verdsetter alle sine borgere. Da vil de også føle seg inkludert.
