Å elske et hus

Universitetet i Oslo (UiO) er kommet med et innspill overfor regjeringen om å overta Nasjonalgalleriet. Det ser ut til å være en klok plan, som i tillegg ser publikumsvennlig og realiserbar ut. Men kjærligheten til Nasjonalgalleriet er stor. Følelsene er sterke. Universitetet kan like gjerne høste spott som ros for planene sine.

Da det i 2008 ble bestemt at Nasjonalmuseet skulle få et nytt hus, startet to debatter: Den første og heftigste handlet om hva som skal skje med Nasjonalgalleriet når samlingen er flyttet ut i 2020. Hva skal skje med en bygning som var den første av sitt slag i norsk historie – et nasjonalt symbolbygg tegnet for å vise bilder og skulpturer, og som har gjort nettopp det i over 130 år?

Nasjonalgalleriets fremtid

Den andre debatten handler om hvem som skal ha regien i den fortsatte bruken av Nasjonalgalleriet. Konklusjonen i de to engasjerte debattene var som følger: Nasjonalgalleriet må også i fremtiden brukes til å vise kunst. Og Nasjonalmuseet må ha regien og kontrollen.

I løpet av året som kommer skal regjeringen bestemme seg for hva Nasjonalgalleriet og hele området der galleriet ligger – altså Tullinløkka – skal brukes til i fremtiden. I dette området av hovedstaden er Universitetet i Oslo supermakten. De eier de gamle og ærverdige byggene på Karls Johans gate, de eier nabotomtene der Kulturhistorisk museum ligger og kikker over løkka mot Nasjonalgalleriet. Dessuten har Universitet storstilte planer i området. De vil bygge og utvide i hjertet av Oslo – til en storby-campus.

I Kulturnytt har vi fått tilgang til Universitetets innspill til regjeringen. Det er interessant lesning. Både fordi UiO er en særdeles viktig aktør på Tullinløkka, men også fordi Universitet tidligere har ymtet frempå om at de vil bruke Nasjonalgalleriet til auditorier og lesesalsplasser.

Den bortgjemte kirkekunst

Nå har pipa fått en helt annen lyd. Forslaget fra Universitetet i Oslo viser at de har gjort hjemmeleksa si. De har lyttet til den engasjerte debatten om Nasjonalgalleriets fremtid, og nå vil de vise frem eldre og klassisk kunst. Fra sine imponerende samlinger. Først og fremst en av de største kunst- og kulturhistoriske skattene vi har i Norge; nemlig kirkekunsten fra norsk middelalder.

Skulpturer i tre, madonnaer med og uten barn, altertavler og stavkirkeportaler. Fargerike, formsterke og med de vakreste utskjæringer som tenkes kan. Kirkekunst med nasjonalt opphav og av stor internasjonal kvalitet. En stor skatt, men også en stor hemmelighet for de fleste av oss. Siden 1800-tallet har disse skattene, hentet fra hele Norge, stort sett ligget nedpakket i Universitetets mørke magasiner.

Nå vil Universitet og Kulturhistorisk Museum ha dem frem i lyset. Det vil de også med Nasjonalmuseets bortgjemte gipssamling med kopier av antikke skulpturer. Universitetet i Oslo, med sine samlinger, vil samarbeide med Nasjonalmuseet. Det er på tide, og det virker som en smart vei å gå.

Siste ord er ikke sagt

Så er spørsmålet, hva tenker alle de som elsker Nasjonalgalleriet høyt og inderlig om at Universitetet i Oslo nå ønsker å ta styringa? Jeg er helt sikker på at åtte år med et stort og heftige engasjementet har reddet Nasjonalgalleriet som kunstarena. Med Universitetets utspill nå, kan Nasjonalgalleriets videre liv, besegles.

For, rent politisk vil det være ytterst komplisert å argumentere for at Nasjonalmuseet i Oslo skal få enda flere penger til bygninger og drift. Det nye Nasjonalmuseet koster 5,5 milliarder kroner, og det finnes flust av museer i resten av Norge som synes at Nasjonalmuseet har fått nok i denne omgang. Dessuten stemte Stortinget over ett nytt museum – ikke ett nytt og ett gammelt. Man kan ergre seg over det, men slik er det. Med dette utspillet fra UiO, så er finalen i spørsmålet om Nasjonalgalleriets skjebne virkelig satt i gang.

FØLG DEBATTEN: Facebook og Twitter

Men et annet spørsmål er jo også om Kulturhistorisk Museum og UiO virkelig har råd til å bli Nasjonalgalleriets riddere. De skal jo selv snart bygge nytt museum til vikingskipene, og dessuten satse stort på middelalderen i samarbeid med Folkemuseet på Bygdøy.

Siste ord er ikke sagt.