Hundretusener av demonstranter fyller Tahrir-plassen. De roper «Erhal! Erhal! Forsvinn! Forsvinn!» De sier de ikke vil akseptere og leve under en diktator. I bakgatene ligger tåregassen tungt, steiner kastes og demonstranter skades, to stykker dør, kvalt av tåregassen. Presidenten varsler tiltak og dagen før en ny, stor protest varslet at han vil holde en TV-sendt tale til folket.
Lyder det kjent? Dette er ikke en beskrivelse av de 18 dagene med oppstand som felte president Hosni Mubarak, men av Egypt av i dag, snart to år etter. Egypt har valgt en ny president i Det muslimske brorskaps Mohammed Morsi. Bortsett fra det er ikke mange problemer løst og alle spørsmålene kommer nå til overflaten samtidig.
Politisk uenighet
Det er en grunnleggende politisk uenighet om hvilken vei Egypt skal gå. Demonstrantene på Tahrir-plassen nå er stort sett sekulære, venstreorienterte, liberale og/eller kristne. De frykter et islamistdominert Egypt og at grunnloven som nå skrives skal gjøre Egypt til et trangere samfunn, et ufritt samfunn.
Det muslimske brorskapet med sine allierte i de svært ytterliggående salafistpartiene hevder, ikke uten rett, at de har vunnet valgene og dermed har rett til å dominere den grunnlovsgivende forsamlingen. Morsis begrunnelse for å tilrive seg all makt tidligere i uken, er heller ikke uten rot i virkeligheten: Rettsapparatet domineres fortsatt av personer fra Mubarak-tiden.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Stoler ikke på Morsi
Men selv om begrunnelsen er god, er det ikke dermed sagt at Morsi har rett, langt mindre at han velger riktig metode. Demokrati er ikke flertallets rett til å styre uinnskrenket. For det andre som nå kommer til overflaten er en dyp mistro til både Det muslimske brorskapet og måten deres representant Morsi har ledet landet på.
Jeg intervjuet i går en av talspersonene til Brorskapets parti, Frihet og rettferdighetspartiet. Hun mente Egypt led av Ikhwanofobi. Ikhwan er Brorskapet på arabisk og fobi, ja det burde være et kjent ord fra de siste års debatter i Norge.
Det var et defensivt argument. Mange av demonstrantene på Tahrir stemte på Morsi fordi de sto sammen under revolusjon for et demokratisk Egypt, men de stoler ikke på ham når han sier at dette bare er en midlertidig tilstand, at demokrati vil bli innført så snart Egypt har fått ro og orden. For egyptere som i tretti år har blitt undertrykket av Mubaraks midlertidige unntakslover og har trosset døden for noe nytt, er det et dårlig argument.
Lite tillitsbygging
Hadde Morsi klart å bygge tillit underveis, ville det kanskje sett annerledes ut. Men for demonstrantene på Tahrir bygger han ikke broer, han brenner dem. Morsi kunne for eksempel ha deltatt på innsettelsen av den nye koptiske paven, men valgte i stedet å holde seg borte og økte dermed frykten for et mer sekterisk Egypt hos den kristne minoriteten.
Noen av presidentens rådgivere fra alternative bakgrunner har trukket seg, og en etter en har de liberale og sekulære representantene gått fra forsamlingen som skal skrive en ny grunnlov, for eksempel poeten Farouk Gawaida.
I stedet for å bygge broer, forsøker presidenten å tvinge gjennom en ny grunnlov ved overraskende å erklære at den er ferdigskrevet og at det skal stemmes over den.
At presidenten i en nasjonal krisetid lar seg intervjue av Time Magazine og snakker om hva han lærte fra filmen «Planet of the Apes» og hvordan verden har en politisk struktur som er rotete som en tallerken spaghetti, taler heller ikke til hans fordel, sett fra Tahrir.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
«Vi har alltid Tahrir»
Både sekulære demonstranter i 2011 og de fleste vestlige regjeringer i etterkant satset på at Brorskapet skulle utvikle seg i en demokratisk retning. At de fra å være en hemmelighetsfull, religiøs organisasjon skulle forandre seg til en deltaker i et demokratisk spill med alt hva det innebærer av kompromisser og å gi fra seg makt.
Tiden vil vise om det skjer. Det er kanskje ikke for sent, men i motsetning til de vestlige landene som har egeninteresser å ta vare på, og ønsker et stabilt Egypt for stabilitetens skyld, kjemper demonstrantene for sin framtid.
Under revolusjonen i 2011 spurte jeg ofte folk om hva de ventet. Kunne de stole på at hæren ville sørge for en demokratisk overgang? Trodde de at Det muslimske brorskapet som de slåss sammen med også ville være en partner etterpå? Det var vanskelig å tenke så langt fram da det stod på som verst, men mange svarte: «Vi har alltid Tahrir».
Denne uken har de vist hva de mente. Spørsmålet er om det er nok.
