Det har vært mange og til dels motstridende reaksjoner på at Nobels fredspris i år gikk til Den europeiske union, EU. Samme dag som tildelingen ble kjent, sa SV-leder Audun Lysbakken til NRK at dette var et innlegg også i den norske EU-debatten. Mens kommunal- og regionalminister Liv Signe Navarsete fra Senterpartiet nylig uttalte at det er ufred og uroligheter i store deler av Europa nettopp på grunn av den politikken EU har ført (Dagens Næringsliv 30. november).
ALT OM NOBELUTDELINGEN: NRKs samleside
Blant tilhengerne av årets pris stod Høyre-leder Erna Solberg umiddelbart frem og mente at Lysbakken gikk i gamle skyttergraver når han tolket prisen i en innenrikspolitisk sammenheng.
– Nå har vi ikke en pågående debatt om norsk EU-medlemskap, og derfor kan vi løfte blikket og se EU for det fredsprosjektet det faktisk har vært, var hennes kommentar til NRK da det ble klart at Nobelkomiteen hadde gitt fredsprisen til EU.
Nobels anti-nasjonalisme
Den norske debatten kan virke smålig fra et politisk miljø hvis forfedre, «Norska Stortinget», Alfred Bernhard Nobel i sitt testamente fra 1895 tiltrodde evnen å dele ut den viktigste av sine fem priser. Men den avspeiler et evig tilbakevendende fenomen i europeisk politikk og kultur: nasjonalismen. Derfor var det også Nobels uttrykte vilje «att vid prisutdelningen intet afseende fästas vid någon slags nationalitetstillhörighet, sålunda att den värdigaste erhåller priset, antigen han är skandinav eller ej.»
LES OGSÅ MOTARGUMENTENE: - Prisen er en hån
Ifølge testamentet ønsket Nobel at fredsprisen skulle gå «åt den, som har verkat mest eller bäst för folkens förbrödrande och afskaffande eller minskning af stående arméer samt bildande och spridande af fredskongresser.» Sjelden har en tildelning vært mer i tråd med Nobels egen vilje enn i år. Kritikken om at tidspunktet er feil, kan bare støttes med at det burde ha skjedd for lenge siden. Slik også direktøren for Det norske Nobelinstituttet, Geir Lundestad, gjentatte ganger har sagt:
– Nest etter at Mahatma Gandhi aldri fikk prisen, har EU vært Nobelkomiteens største forsømmelse.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Aldri mer krig
Den europeiske union startet som et fredsprosjekt etter den andre verdenskrigen. Bakgrunnen for Det europeiske kull- og stålfellesskapet fra 1952 var «aldri mer krig». Da dette samarbeidet mellom de to tidligere fiendestatene Frankrike og Tyskland ble utvidet med Det europeiske økonomiske samarbeidet EEC og energisamarbeidet Euratom i 1957 (De europeiske fellesskap – EF), etablerte det en ny politisk orden i Europa, hvor fred og samarbeid mellom nasjonalstatene erstattet krig og konflikt.
Et halvt århundre tidligere hadde Norges første utenriksminister, Jørgen Løvland, selv medlem av den første Nobelkomiteen og senere komitéformann, sagt at hans viktigste oppgave var å holde Norge «utenfor deltagelse i de kombinasjoner og allianser som kan dra oss inn i krigseventyr med noen av de europeiske krigerstater.»
LES: Slik merker du Nobelpris-utdelingen
Fredslinjen i norsk utenrikspolitikk går igjen i stortingspresident Dag Terje Andersens hilsen til årets prisvinner:
– EU har spilt en viktig, stabiliserende rolle i Europa gjennom det siste halve århundret. EU har påvirket og fremmet demokrati i mange tidligere diktaturer, og fortsetter å ha positiv innvirkning på flere staters demokratiske utvikling.
Fra diplomati til demokrati
Den første fredsprisen ble i 1901 ble delt mellom den sveitsiske humanisten Henri Dunant, initiativtaker til Den internasjonale Røde Kors-komiteen og Genèvekonvensjonen, og den franske fredsaktivisten Frédéric Passy, som sammen med briten Randal Cremer stiftet Den interparlamentariske union. Formålet var å støtte det diplomatiske samarbeidet mellom og på tvers av de europeiske nasjonalstatene.
Men de europeiske konfliktene spredte seg i det 20. århundre også til resten av verden, og fredsprisen fikk etter hvert en global betydning som også endret den i en mer demokratisk og mindre diplomatisk retning, slik det europeiske samarbeidet også har gjort.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Det europeiske fellesskapet vi i dag kjenner som EU, har ikke bare vært med på å bidra til fred mellom stater på et krigsherjet kontinent. Det spilte en avgjørende rolle for å sikre og stabilisere demokratiet i de tidligere fascistiske diktaturene i Hellas, Portugal og Spania på 1980-tallet, og de tidligere kommunistdiktaturene i sentral- og østlige deler av Europa på 1990- og 2000-tallet.
I de vanskelige økonomiske tidene som i dag har vokst frem i store deler av Europa, med tiltagende nasjonalisme og stor skepsis mellom enkelte av de europeiske statslederne og deres velgere, har EU-samarbeidet det siste året vist en solidaritet over landegrensene Europa ikke har opplevd siden Marshall-hjelpen fra USA etter den andre verdenskrigen. Det arbeidet burde være verdig en fredspris.
Kronikkforfatteren er ansvarlig redaktør av Stat & Styring og førsteamanuensis II i europeisk politikk ved Institutt for moderne fremmedspråk, NTNU.
