Det kommer til å bli politisk bråk i Norge. Vi kommer til å høre fra grekere og spanjoler som synes prisen er vanvittig, eller briter som stiller seg temmelig uforstående til snakket om EU og integrasjon for fred.
Men dette i seg selv er ikke gode nok argumenter mot å gi Nobels fredspris til Den europeiske unionen. Det er helt greit at Nobelkomiteens avgjørelser skaper reaksjoner og debatt, men det er heller ikke slik at jo mer negative reaksjoner hjemme og ute, jo viktigere og bedre var avgjørelsen.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Argumentene for EU
Ta argumentene for først. Nobelkomiteens formann viste til over 60 år for fred, forsoning, demokrati og menneskerettigheter. Ingen flere kriger mellom Tyskland og Frankrike. Tidligere autoritære regimer i Hellas, Spania og Portugal er integrerte demokratier, det samme er de tidligere Warsawapakt-landene i øst.
I forbindelse med Nobel-testamentets krav om at prisen skal gis for fredsinitiativ i løpet av det siste året viste Thorbjørn Jagland til prosessene med å de tidligere krigførende landene på Balkan integrert.
Dette er det enkelt å slutte seg til. Men EU må vurderes i konkurranse med andre verdige kandidater, og der mener jeg Nobelkomiteen trår feil. Den moralske støtten en fredspris innebærer løser ikke eurokrisen, og endrer ikke kandidatlandet Tyrkias politikk overfor Syria.
Et musepiss for EU
Økonomisk sett er 10 millioner norske kroner et musepiss for EU. Men Nobels fredspris til den fengslede hviterussiske menneskerettighetsforkjemperen Alas Bjaljatski eller til den meksikanske biskopen Jose Raul Vera Lopez ville den ha gjort en stor forskjell, for å låne en yndlingsfrase fra vår tidligere utenriksminister.
Lopez er biskop i en by oppe i fjellene i det nordlige Mexico. Han er en kompromissløs kritiker av maktovergrep, enten det er narkobaroner eller myndigheter som står bak. Han forsvarer etterlatte, migranter, urfolk og homofile; folk som ikke har mektig nettverk eller råd til advokat. Han risikerer selv livet, fordi han utfordrer kriminelle og korrupte på mange nivåer.
Bjaljatski i Hviterussland gjorde den feil at han åpnet bankkonti i eget navn i utlandet uten å fortelle det til Staten. Myndighetene har nemlig i 9 år nå nektet å registrere den menneskerettighetsorganisasjonen han leder, Vjasna. Derfor konto i utlandet, og derfor ble han dømt til 4 ½ år i fangeleir. Det finnes også mange andre «verdig trengende» blant årets kandidater, men ikke mange som kan skape så mye blest om Nobelkomiteen som EU-prisen.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Færre toppolitikere?
Ønske om å skape politisk debatt må ikke bli viktigere for komiteens formann, Thorbjørn Jagland, enn muligheten til å ha en positiv effekt på fredsprosesser som allerede er i gang. Det kan virke som om Jagland fascineres av sin egen mulighet til å gi det norske politiske miljøet et spark, eller til å «tenke større» enn priser til enkeltmennesker som kjemper for menneskerettigheter kan gi inntrykk av.
Liu Xiaobo var i det perspektivet likevel interessant fordi det var forutsigbart at det ville komme en debatt om hvorvidt det er riktig å utfordre en økonomisk stormakt som Kina.
For all del, jeg mener prisen til Xiaobo var en god pris, mye bedre enn prisen til president Obama i 2009 eller til Liberias president Ellen Johnson-Sirleaf i 2010. Men det bør ikke bli slik at komitéformannens personlige behov for å spille en politisk rolle hjemme ekskluderer ukontroversielle kandidater fra å få Nobels fredspris.
Jeg begynner i å bli enig i at Nobelkomiteen har godt av færre tidligere toppolitikere.
