Dette er en replikk til kronikken «Menn som elsker menn» av Harald Eia.
Du har så mye rett, skjønner du. Ut ifra ditt ståsted. Ditt liv. Din historie. Jeg har sett det hele tiden, jeg trodde bare ikke det var lov å snakke om det. Det er det nå. Jippi.
For jeg husker dere så godt nemlig. Husker dere fra gamle dager. Jeg stakk huet innom NRK på 90-tallet engang og i utgangspunktet var jo det noe ganske kult as? Tenk å få titte inn i kreativitetens høyborg, Norges skrivestue, humor-Norges backstage.
Det var så lyst hos dere, minnes jeg. Som om spotlighten stod på hele døgnet. Hvitt lys i alle korridorer, og overalt var det (som du selv sier, Harald) svære menn i våte skjorter, dryppende av mannfolksikkel fra andre menn som elsket menn.
Hvor var jentene?
Men det må jo være noen jenter her, tenkte jeg. Og det var det jo. De var bare litt vanskelige å få øye på med en gang, i skyggen av de bakoverbøyde, selvtilfredse manneryggene. Der stod de, mumlende i skyggen av de kule gutta, prøvde seg på vitser de håpet Harald Eia skulle like eller refleksjoner de håpet at han ikke skulle le av. De kunne spart seg bryet. Han var bare ferdig med skulderpartiet til Otto og skulle akkurat til å begynne å væte ryggtavla til Skavlan før han skulle sikle seg videre opp til universitet en tur, til noen mannlige professorer der. Det var flere jenter på NRK enn jeg først la merke til, men de hadde tøffet seg så mye for Harald at de hadde begynt å ligne på han, så de var litt vanskelige å gjenkjenne.
Jeg fant de kule gutta
«Her vil ikke jeg være», tenkte jeg og stakk av. Ut av NRK, ut i natta, ned i grøftekanten og ut i Oslomørket der de virkelig kule gutta hang. Kristopher Schau, Egil Hegerberg, Dagfinn Lyngbø, Jon Øygarden, Jon Schau, Reidar Roses orkester og hele Lompelandslaget og et par til. Der var det deilig å være as. Befriende. Kunne herje og være nysgjerrige (på ordentlige altså, ikke sånn Brille-nysgjerrig).
Og jeg har rett og slett lyst til å sende en takk til hele den gjengen nå, jeg, som ga meg så mye selvtillit at jeg nå kan skrive offentlig at jeg VET at de setter skikkelig pris på ros fra meg. Samme hva du sier, Harald. Hvor heldig er ikke jeg som fikk henge med dem i stedet for de siklende?
Men det skal Harald faktisk ha. Det er ikke lett å bli «hele Norges» i løpet av en sommer heller. Det er klart det gjør noe med deg. Se på Justin Bieber. Han driter jo i om han får skryt av jentene på første rad. Egentlig lengter nok også han til en Otto Jespersen bak scenen som han kan se opp til, som kan holde han og trøste han fordi han er populær.
Hvor kommer dette kvinnesynet fra?
Men sosiologisk er det rett og slett litt spennende. Hvorfor har mine mest religiøse muslimske venner f.eks., bedre kvinnesyn enn 40–50-åringene i Ullevål Hageby?
Oppvekst? Miljø?
Mitt kvinnesyn er basert på en oppvekst med en far og en mor som har latt hverandre snakke og fullføre setninger, jeg har søkt til begge for å få ris og ros og begge har levd i tiden sin og ikke hengt igjen i 40–50 tallet. Fra miljøet er det å slippe å streve for å være en av gutta, men hatt så fine guttevenner at de har hatt lyst (på ordentlig) til å henge med meg og hvor jeg aldri har måttet bruke tid på å bevise at jeg var klok eller morsom, jeg fikk bare være det i fred.
- FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter og NRK Debatt på Facebook.
Finn deg en annen guttegjeng
Så hvis jeg kan si noe til dere, jenter, uten å virke for belærende eller for påtrengende eller for mannete, så er det dette: Jeg hadde aldri giddet å hengt sammen med menn som ikke hørte på meg og siklet på mennene bak meg. Da hadde jeg heller gått ut i den friske lufta, funnet meg en annen guttegjeng og hatt det bra i livet.
Harald kan absolutt være en fin fyr. Jeg syns han er både snill og til og med kjekk av og til og faktisk skrev han en tekstmelding til meg etter innlegget:
Bla bla bla ... Innlegget ser litt annerledes ut på trykk enn det jeg mente osv. ... men at han har enorm respekt for meg.
Tusen takk, samma det, men uansett:
Jeg sier som Harald: Da har jeg sagt det. Sånn er det. Og jeg krever å få ros for at jeg turde å si det som det er. Og aller helst vil jeg selvfølgelig ha ros fra kule menn. Kristopher! Egil! Hører dere. Håper det.
