Thorhild Widvey er blitt kulturlivets røde klut. Hun skal ha Erna Solbergs tillit, men hun mangler de nødvendige støttespillerne både i politikken og i kulturlivet.
Hennes forslag til forandringer er stort sett blitt stemt ned. Hun sliter med å gjøre seg forstått. Etter godt og vel ett år i regjeringen er hun, så vidt jeg kan forstå, den minst populære og respekterte kulturminister vi har hatt.
Men hennes outsiderposisjon kan gi henne et spillerom. Og i løpet av året som kommer vil det vise seg om hun faktisk evner å skrive seg inn i historien som en kulturminister som kom til å bety en forskjell.
Sliter med å overbevise
Nå er det ikke slett ikke så lett å gjøre seg lekker for et temmelig homogent kunst- og kulturliv. Særlig ikke hvis man skal fremme en helt blå kulturpolitikk. Kortsiktig popularitet er dessuten et dårlig måleredskap. Men Widvey sliter med å overbevise om at hun har kunnskap og interesse for feltet hun er satt til å styre.
Hennes politiske motstandere i Stortinget er selvfølgelig klar over hva som skjer. De kan dermed trygt stemme ned de fleste av hennes forslag til endring i kultur- og mediepolitikken.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Flatt budsjett
Så hva har skjedd i løpet av hennes første 15 måneder som kulturminister? Veldig lite. Budsjettet er flatet ut. Den kulturelle spaserstokken skulle erstattes, men ingen forsto hvorfor og med hva. Hun ble tvunget til å opprettholde støtten til de nye litteraturhusene, til tross for at hun klokelig nok mente at statens hovedoppgave er de litteraturhusene som heter Biblioteket.
Hun og Høyre ble stående isolert med forslaget om å innføre åtte prosent moms på både papir- og nettaviser. Nå har hun skjøvet avgjørelsen inn i fremtiden. Hun insisterte nok en gang på å trappe ned pressestøtten – «fordi det står i regjeringsplattformen». Også her måtte Widvey gi tapt.
Samtidig er tiden overmoden for å skape en ny og offensiv mediepolitikk, i møte med en eksplosiv globalisert mediekonkurranse. En mulighet hun ikke har grepet.
Hennes absolutt tydeligste engasjement kom med muligheten til å sikre Oslo og Norge et OL i 2022. Det gikk som kjent heller ikke så bra.
Til lommebøkene
Nå står 2015 for døra. Store saker står i kø. Mediepolitikken og NRK. Kunstnerøkonomien. Vedlikehold i milliardklassen. Film.
Men Thorhild Widvey har en plan. Hvis den planen lykkes, lykkes kulturminister Thorhild Widvey også. Da har hun tatt grep og vist handlekraft. Planen heter, med regjeringens språk, en bredere finansiering av norsk kultur.
Med andre ord; Widvey må få de rike, stiftelsene og næringslivet til å åpne lommeboka. De må gi så det monner. Så det betyr noe.
Men hvordan skal hun få til det?
Widveys dronning-tanke
Gaveforsterkningsordningen ble innført i år og blir forstørret fra 10 til 30 millioner kroner neste år. Et spleiselag der staten stiller med en fjerdedel av det private gir. Ordningen har vært en suksess, men altså i det små. Nå vurderes også skatteinsentiver. Men hun trenger adskillig mer oppmerksomhet for å få de private pengene på kroken. Hun trenger talentene som blir til morgendagens stjerner.
Så Thorhild Widvey har produsert sin egen idé. Den idéen er hennes baby. Hennes dronning-tanke. I løpet av januar 2015 presenterer hun Talent Norge. En idé, så vidt jeg kan forstå, høstet fra hennes eget engasjement i idrettsbevegelsen, i handikapforbundet og som styremedlem i adskillige bedrifter.
Hun har sett og lært at det er få øyeblikk som får næringsliv og private givere lykkeligere enn at deres egen-sponsete talenter vokser til vinnere på både hjemme- og bortebane. Så langt er det idretten som har nytt godt av denne gaveforsterkende lykken.
I januar får vi vite hvordan de unge og talentfulle innen dans, musikk, litteratur, arkitektur, film, visuell kunst og teater skal få sin egen Olympiatopp.
Kritikk for språket
Det er bra for det norske kulturlivet at de får flere støttespillere. Det er bra å tydeliggjøre at også private penger har et ansvar for kunst og kultur. Dessuten ligger det vekstmuligheter i møtet mellom det kreative og de innovative entreprenørene.
Thorhild Widvey blir ofte kritisert for språket sitt. Av et kulturliv som kan være temmelig nådeløse. Men kritikerne fôres av en minister som repeterer ord som maktspredning og frihetsreform til det kjedsommelige. I januar skal vi høre begrepene om igjen.
Thorhild Widvey mener at Talent Norge er et eksempel på at makt blir spredt når kulturlivet også må søke penger andre steder enn hos staten. Hun mener også at det vil gjøre kunsten friere.
Jeg tror hun har rett i det første. Men kunstens frihet handler om noe helt annet. Og kunstens frihet er det en god kulturministers viktigste oppgave å forsvare. Blant annet ved å forhindre at unge talenter blir et redskap for norsk næringslivs selvpresentasjon.
