Lettvint om Lima

Red.anm:Denne replikken er et svar til Rasmus Hanssons kronikk «Verdensledende i klimahykleri»

På søndag kveld kom jeg hjem fra klimaforhandlingene i Lima, Peru. På flyplassen i Amsterdam kunne jeg lese om det Miljøpartiet De Grønne, og Rasmus Hansson, kalte «det norske klimahykleriet».

Hansson, som ikke selv var til stede i Lima, viser med sin kritikk at boblen han lever i når det gjelder klimadebatten i Norge også strekker seg til hans syn på internasjonal klimapolitikk.

At han kaller en avtale som slår fast at alle land skal bidra med utslippskutt for en «fiasko», sier mye om hans urealistiske tilnærming til den globale klimautfordringen vi står overfor.

Vi spiller en viktig rolle

Norge spiller en viktig rolle i internasjonal klimapolitikk. Norge deltok aktivt i forhandlingene og viste at vi har høye klimaambisjoner både nasjonalt og internasjonalt. Vi som var til stede i Lima kunne se dette med egne øyne.

Miljøpartiet De Grønnes kritikk av Regjeringen er ubegrunnet av flere grunner:

Regjeringens strategi og posisjoner i klimaforhandlingene var offensiv.
I forhandlingene spilte Norge en brobyggerrolle.

Den norske klima- og skogsatsingen ble gjentatte ganger trukket frem av andre land som et eksempel på en offensiv og viktig satsing. På klimatoppmøtet signerte vi et nytt samarbeid med Ecuador, der landet bare får betalt dersom de reduserer avskogingen og dermed kutter utslipp.

Nøyaktig motsatt

Norge tok til ordet for å sette et globalt klimamål om netto nullutslipp i 2050.
Norge var med å lansere et nytt prosjekt som vi står i front på, «The 1 Gigaton Coalition». Vårt samarbeid med Etiopia som tar sikte på å bidra til at landet når sine mål for både klima og økonomisk utvikling ble utvidet med deltakelse fra flere land.

Imidlertid må jeg si at det mest overraskende er MDGs påstand om at Norge «må ta vår del av ansvaret for at klimaforhandlingene er på vei mot en ny fiasko». Det nøyaktig motsatte skjedde i Lima.

Da det spisset seg til i forhandlingene, ble Norges klima- og miljøminister Tine Sundtoft og Singapores miljøminister Vivian Balakrishnan, valgt ut av FN og Peru til å lede konsultasjoner mellom land.

Da forhandlingene gikk på overtid, deltok Norge og Singapore i arbeidet med å lage tekst. Norge var brobygger, som vi har vært flere ganger tidligere i internasjonal sammenheng.

Til tross for enkelte skuffelser, har det kommet mye positivt ut fra møtet i Lima. Det er enighet om at alle land skal bidra til utslippskutt og at målene for utslippskutt skal meldes inn 1. kvartal 2015. Dette skal skje på en måte som gjør det mulig å sammenligne bidragene.

Det er skaffet 10 mrd. dollar til FNs grønne klimafond, et mål som ble satt til dette møtet. I plenumsdiskusjonene jeg fulgte i Lima ble denne måloppnåelsen hyllet av flere, særlig u-landene, for å være et tydelig signal om at det internasjonale verdenssamfunnet er beredt til å være med å finansiere utslippskutt i utviklingsland. Internasjonalt er dette fremgang, og viktig for å bygge tillitt i klimaforhandlingene som skal foregå i Paris neste år.

Kan ikke kalles en fiasko

Rasmus Hansson bruker all sin tid til å kritisere norsk klimapolitikk for å være for lite offensiv. Da er det ikke så rart at han mener det samme om internasjonal klimapolitikk. Men på samme måte som hans forslag i Stortinget aldri oppnår mer en hans egen ensomme stemme, ville hans strategi i internasjonale klimaforhandlinger nok ikke ført til noe særlig mer.

Det er krevende å få 190 land til å enes om en felles klimapolitikk. At forhandlingene i Lima førte frem til en avtale som legger grunnlaget for den store avtalen som må på plass i Paris neste år, kan ikke kalles en fiasko.

Tvert imot er dette et viktig skritt i riktig retning, selv om Norge hadde ønsket seg mer.