Hopp til innhold
Kronikk

Ikke et ord til pressen

Hvorfor hører vi ikke noe fra de sykehjemsansatte? Hvorfor tar de ikke til motmæle mot alle krenkelsene de blir utsatt for?

sykehjem illustrasjon

Politikere og statsråder har løsningen på utfordringene i eldreomsorgen: Kompetanseheving og økt faglig forsvarlighet. Det vil altså si at de som jobber på sykehjem i dag ikke kan jobben sin. Stemmer det? spør kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto.

Foto: Frank May / NTB scanpix

NRK har den siste tiden forsøkt å dokumentere hvor elendig og uverdig eldreomsorgen er i dette landet. På sykehjem får ikke de eldre mat, de blir dopet ned, de får ikke skiftet bleie og de blir utsatt for tvang. Det fremstilles som om det å oppholde seg på sykehjem nærmest er det samme som å oppholde seg i en konsentrasjonsleir hvor krenkelser og vanstell er helt dagligdags.

Pårørende står fram med groteske historier om hvordan deres mor eller far er utsatt for overgrep av sykehjemspersonalet. Kjente forfattere har fått stor mediaomtale og sympati fordi deres far eller mor har blitt utsatt for overgrep og omsorgssvikt fra ansatte på sykehjem.

Ansatte på sykehjem fremstilles som ufaglært, de eier ikke etikk og moral og må stå til rette overfor politikere, media, pårørende på hvorfor de ikke kan jobben sin.

Hvorfor tar ingen til motmæle?

Eller – stå til rette? De gjør jo aldri det. Historier om pårørende som tar sin far eller mor hjem fordi de ikke er blitt informert om medisinbruken høster stor sympati i media-Norge.

Din far er dement og kan finne på å gå tynnkledd ut i vinternatten. Vi låser derfor døren så det ikke skal skje. På fagspråket heter det tvang.

Mary-Ann Bjørnflaten

At en med demens ikke får gå fritt ut av døren fremstilles som brudd på menneskerettighetene og tvangsparagrafen. At den eldre bruker bleie blir fremstilt som nedverdigende og uverdig. At den eldre ikke får i seg mat, blir fremstilt som om de bevisst underernæres av den ansatte som ikke har tilstrekkelig kompetanse til å forstå.

Politikere og statsråder har løsningen: Kompetanseheving og økt faglig forsvarlighet.

Det vil altså si at de som jobber på sykehjem i dag ikke kan jobben sin.

Hvorfor hører vi ikke noe fra den sykehjemsansatte? Hvorfor tar de ikke til motmæle mot alle krenkelsene denne yrkesgruppen blir utsatt for?

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

Historiene som ikke kan fortelles

Fordi de kan ikke offentlig gå ut med historier som: Dessverre, din mor er så vanskelig, hun nekter å ta til seg mat. Den eneste måten å få din mor til å spise er å tilføre næring gjennom sonde. Hun er nittifire år og er døende. Det er naturlig at matlysten forsvinner.

Eller: Din far er dement og kan finne på å gå tynnkledd ut i vinternatten og ikke ane hvor han er. Vi låser derfor døren så det ikke skal skje. På fagspråket heter det tvang.

De kjemper om å få jobbe, de kjemper seg gjennom arbeidsdagen, de kjemper for de eldre og de kjemper for landet.

Mary-Ann Bjørnflaten

Eller: Din far er inkontinent. Han må bruke bleie fordi det stadig er lekkasjer han ikke har kontroll på. Det er helt vanlig for eldre. Det er altså ikke fordi vi ønsker å ha mindre å gjøre ved å la vær å følge til toalettet.

Eller: Din mor er fryktelig full av angst og uro, skriker og gråter, nekter å ta medisiner. Altså: Mange i dette landet som plages av angst og uro blir tilbudt medisiner. En dement person har nok ikke sykdomsinnsikt nok til å forstå at det er hjelp å få fra medisiner som er foreskrevet av legen.

De kjemper

Det sier seg selv at denne yrkesgruppen ikke kan gå til pressen med sånne historier. De har taushetsplikt.

Dessuten har de ikke krefter. De er utslitte etter å ha kjempet seg gjennom arbeidsdagene, underbemannet, fortvilet over å måtte forholde seg til stadige nedskjæringer, kutt i økonomi, krav til effektivitet og nye rutiner. Du hører aldri de går til pressen.

De finner seg i at statsminister Erna Solberg har en eneste løsning på problemet: Kompetanseheving. Ikke bemanningsøkning.

Det er også opplest og vedtatt at de som jobber i helse- og omsorg ikke kan påregne å bli ansatt i en full stilling selv med fagutdanning. De går i årevis i små stillingsbrøker (fra 7 prosent og oppover) og tar ekstravakter i tillegg. De kjemper om å få jobbe, de kjemper seg gjennom arbeidsdagen, de kjemper for de eldre og de kjemper for landet.

Men ikke ett ord til pressen.