De siste to ukene har alle verdens land møttes i Lima i Peru. Målet var å legge grunnlaget for en ny global klimaavtale som etter planen skal vedtas i Paris om et år. Møtet ble avsluttet søndag morgen uten et eneste vedtak som forplikter verden til mer klimahandling. Det eneste man har blitt enige om er at alle land kan bidra med så mye som de selv vil i den globale klimadugnaden. Det er en oppskrift på katastrofale klimaendringer. Med utslippsmålene som ligger på bordet i dag ligger vi an til en global oppvarming på over fire grader.
Det er ikke mer enn en drøy måned siden FNs klimapanel kom med den siste delen av sin ferskeste rapport. Konklusjonen var at om vi ikke handler nå vil klimaendringene føre til «alvorlige, gjennomgripende og irreversible» konsekvenser for menneskeheten og naturen rundt oss. Klimapanelets konklusjoner har tydeligvis prellet av som vann på gåsa på de politiske lederne i verden. I stedet for å vedta null utslipp har man vedtatt null fremskritt.
Vi må slutte å håpe på mirakler
Utfallet i Lima var imidlertid lite oppsiktsvekkende. Dagens forhandlingsprosess startet i Durban i Sør-Afrika i 2011, etter at det forrige forsøket på å enes om en ny klimaavtale endte i totalhavari i København i 2009. Bakgrunnen for å starte prosessen med blanke ark var at man trengte tid til å nærme seg hverandre på de konfliktfylte spørsmålene og tid til å utforme en ny avtale. Men i klimaforhandlingene er det ikke slik at tiden leger alle sår.
Tre år etter Durban – kun ett år før Paris – står man fortsatt i de samme posisjonene, krangler om de samme spørsmålene og har enda ikke en forhandlingstekst å diskutere. Det er på tide å slutte å vente på mirakler. Det er på tide å begynne å handle. Hvis ikke ender møtet i Paris på samme måte som i København.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Norge må ta ansvar for fiaskoen
For Norges del må vi ta vår del av ansvaret for at klimaforhandlingene er på vei mot fiasko. Det nytter ikke å skylde på at USA og Kina ikke blir enige. Den manglende fremdriften er en konsekvens av et omfattende problem som Norge også er en del av – nemlig at de landene som har bidratt mest til klimaendringene viser liten forståelse for sitt historiske ansvar og liten vilje til klimahandling.
Norge liker gjerne å smykke seg med merkelapper som «miljønasjon» og «brobygger». Men vi må ikke tro at andre land i verden ikke gjennomskuer dette budskapet. Norge er verdens fjerde største eksportør av klimagasser per innbygger. Utslippene våre har økt med fem prosent siden 1990. Og regjeringen forventer at de skal fortsette å øke fram til 2020. Til sammenlikning har «klimaverstingen» USA kuttet sine utslipp med 8 prosent i samme periode. Regjeringen må forstå at så lenge vi fortsetter slik bokser vi i samme vektklasse som oljelandene Kuwait og Saudi-Arabia i klimapolitikken.
I stedet for å være verdensledende på en bærekraftig omstilling av samfunnet er vi blitt verdensledende i klimahykleri. Mens Tine Sundtoft har forhandlet om en ny klimaavtale i Lima, forbereder oljeminister Tord Lien utdeling av nye oljefelt i 23. konsesjonsrunde. Poenget er at så lenge regjeringen har tenkt å pumpe opp olje alt hva remmer og tøy kan holde, hjelper det forsvinnende lite at Sundtoft snakker pent om klimaansvar på internasjonale klimakonferanser.
Regjeringen må vise lederskap
Det søkkrike oljelandet Norge kunne og burde bidratt langt mer. Sundtoft har bare lovet 400 millioner kroner til FNs grønne klimafond hvert av de neste fire årene. Det er småpenger sammenliknet med de 600 milliardene per år som de rike landene har lovet.
Miljøpartiet De Grønne har foreslått i Stortinget å gi like mye til klima som vi gjør til bistand, 33 milliarder kroner eller omlag 1 prosent av nasjonalinntekten. En slik klimaprosent ville gjort en stor forskjell og bidratt til å hjelpe utviklingsland inn på en klimariktig vei.
Vis at en omstilling er mulig
Lima-avtalen slår fast at nå er klimaets framtid opp til hvert enkelt land. Norge kan ikke lenger vise til at vi skal bli del av en framtidig avtale. Det som spiller noen rolle er hva Norge selv gjør. Det legger et tungt ansvar på skuldrene til Tine Sundtoft og Erna Solberg i året fram til det avgjørende forhandlingsmøtet i Paris.
Regjeringens viktigste oppgave er å begynne å gjennomføre en forpliktende politikk på hjemmebane. I stedet for å snakke om klima og bygge ut oljefelt, bør vi innføre en klimalov som målrettet kutter utslippene, år for år. Hvis ikke engang vi som verdens rikeste land er villige til å starte en bærekraftig omstilling kan vi heller ikke forvente at resten av verden skal forplikte seg til en ny klimaavtale.
