Svenskene leter etter ubåter igjen. Det er vanskelig, som å finne den berømte nåla i høystakken. Vi vet ennå ikke hva fakta er i denne saken. Det er ikke sikkert at vi noensinne vil få vite det heller.
Men la oss anta at opplysningene fra Försvaret, som hevder at det pågår utenlandsk undervannsaktivitet i skjærgården utenfor Stockholm, og fra Svenska Dagbladet, som hevder at aktiviteten er russisk, faktisk stemmer. Hva er det i tilfelle som foregår? Hva kan i så fall de russiske målene og motivene være? La oss spekulere.
Store båter, smale sund
Hva slags undervannsfarkost kan det være snakk om? Den 27. oktober 1981 gikk en sovjetisk Whisky-klasse ubåt på grunn i nærheten av den svenske flåtebasen i Karlskrona. Denne konvensjonelle ubåten veide 1.350 tonn og var 76 meter lang. Det gikk altså ikke så bra å manøvrere en så stor ubåt i den svenske skjærgården.
I dag har Russland ifølge Jane’s Fighting Ships, den mest troverdige sivile kilde på slike ting, bare to operative konvensjonelle ubåter i Østersjøen. De er av den såkalte Kilo-klassen (det er NATO som setter slike navn på andres fartøyer og våpensystemer). En Kilo-klasse ubåt veier 3.000 tonn og er 74 meter lang. I tillegg har russerne prototypen på en ny ubåtklasse i Østersjøen. Denne er noe mindre, men er ikke for operativ å regne.
Det er svært lite sannsynlig at man ville finne på å seile noen av disse store ubåtene inn i den svenske skjærgården. Så hva er det snakk om her?
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Hvordan leter de?
Den mest sannsynlige teorien er at det dreier seg om en miniubåt av et eller annet slag. Det finnes forskjellige typer. Noen, som den nå angivelig pensjonerte Losos-klassen, er avanserte ubåter med svært kraftig skrog. Disse ubåtene var 28 meter lange og veide nesten 400 tonn. Skroget var bygget av titan. Den kunne dykke til mer enn 200 meter og hadde en utholdenhet på 10 dager, men ville antakelig trenge luft en gang i døgnet. Dette er altså en «ordentlig» ubåt. Det ryktes at Russland er i ferd med å utvikle en ny type slike ubåter.
På nettet verserer det bilder av en liten farkost ved navn «Triton-NN». Dette er et «nedsenkbart» fartøy heller enn en ordentlig ubåt. Hensikten er å frakte spesialstyrker inn til fremmed kyst uten å bli oppdaget. Slike fartøyer kan ikke dykke særlig dypt. Skroget er ikke veldig solid. De har heller ikke lang utholdenhet.
Når svenskene leter etter ubåten bruker de antakelig både sonar – et aktivt system som er som en radar eller et ekkolodd som sender ut lydbølger som en ubåt vil reflektere – og passive lyttesystemer. Den svenske 4. Sjöstridsflotiljan har fire korvetter og flere minejaktfartøyer med slike systemer. De har også helikoptre utrustet for ubåtjakt. I tillegg patruljeres området av kystjegere med Stridsbåt 90. Sannsynligvis har disse nattkikkerter for å kunne oppdage ubåter som kommer opp for å snorkle om natten.
Skal de sprenge båten?
Dersom svenskene skulle finne ut hvor ubåten, eller farkosten, er, hva kan de foreta seg? I en slik situasjon står man overfor et dilemma. Skal den presses til å komme opp, eller skal den rett og slett ødelegges? Det beste våpenet er torpedoer som både kan styres fra skipet som avfyrer den og søke etter ubåten selv i et begrenset område.
Men en torpedo vil ganske sikkert ødelegge en ubåt om den treffer. Mannskapet vil dø. For å presse ubåten opp uten å ødelegge den kan man slippe synkeminer eller skyte raketter eller granater med mindre sprengladninger. De vil skape trykkbølger i vannet som kan skade en ubåt.
Om ikke eksplosjonen er veldig nær ubåten, vil den klare å komme seg opp. Men dersom dette skulle dreie seg om en nedsenkbar farkost for å frakte spesialstyrker, vil selv en mindre granat skape trykkbølger som vil ødelegge farkosten. Om svenskene får utslag på sine sonarer står de altså overfor vanskelige valg.
Hva gjør ubåten der?
Hva kan hensikten med en russisk operasjon i den svenske skjærgården være? Her er det mange mulige svar.
Det mest nærliggende er at det hele har dreid seg om å observere den svensk-nederlandske flåteøvelsen som ble avviklet i dette området i forrige uke. Da var hele sju nederlandske fartøyer på besøk for å øve med svenskene. Kombinasjonen av svenske kystjegere og nederlandske dokklandingsskip er interessant på mange måter. Det er like normalt at russerne følger og overvåker vestlige flåteøvelser som at vestlige land gjør det samme når russerne øver.
Et annet motiv kan være å drive rekognosering i forhold til den svenske orlogsbasen i Berga. Basen ligger litt sør for områdene der man nå leter etter fremmed undervannsaktivetet. Man kan regne med at russerne har arvet mye data om den svenske skjærgården fra sovjetiske arkiver. Men basen i Berga er relativt ny. 4. Sjöstridsflotiljan ble først flyttet dit i 2008.
Et mulig mål kan være å utplassere lytte- og avlyttingsutstyr utstyr ved baser eller ved undersjøiske kommunikasjonskabler for å styrke egen etterretning. Det kan også være at russerne rett og slett ønsker å teste svensk beredskap og svensk evne til å kontrollere egne områder. Det svenske forsvaret har vært gjennom store nedskjæringer og omstruktureringer siden den kalde krigen. Derfor kan det være interessant for russerne å teste ut styrker og svakheter.
Kan være initiativ på lavere nivå
Noen tror også at russerne kanskje øker presset mot Sverige for å skremme svenskene fra å samarbeide med NATO, eller fra å få dem til å søke seg inn i alliansen. Sverige har omtrent samme forhold til NATO som Norge har til EU. De er ikke medlemmer, men deltar i svært mange av alliansens aktiviteter. Om dette skulle være målet med operasjonen vil det antakelig virke mot sin hensikt. Slike forsøk på å skremme får normalt bare «offeret» til å øke sine forsvarsbudsjetter og å se på muligheter for allianser og partnerskap. Det er dette Kina har oppnådd med sin aggressive opptreden i Sør-Kinahavet de siste fem–seks årene.
Om dette virkelig skulle være en russisk operasjon er det ikke sikkert at den er beordret fra toppen. Det kan være noe lokale avdelinger har satt i gang mer eller mindre på egen hånd. Også i Russland er det slik at forsvarsgreinene kniver om bevilgningene.
Et kaldere Europa
Påsken 2013 simulerte en russisk styrke med to bombefly og fire jagerfly et missilangrep mot Sverige. Svenskene ble tatt på sengen. De hadde ingen egne jagerfly i beredskap. Styrken ble avskjært av danske F-16 fra baser i Latvia. Dette var et sjokk for svenskene. Siden har liknende aktivitet fortsatt. I Norge har slike episoder vært en del av Luftforsvarets hverdag siden 2005.
De siste årene har norske F-16 gått på vingene rundt 40 ganger i året for å identifisere og avskjære russiske kampfly som nærmer seg norsk luftrom. Det står alltid jagerfly klar i Bodø for å håndtere slike hendelser.
Om det virkelig foregår en russisk operasjon i den svenske skjærgården vil dette bare være nok et symptom på av klimaet i det internasjonale systemet er i ferd med å bli kaldere. I Norden og Vest-Europa kan man si at vi har et sikkerhetsfellesskap, et område der krig mellom statene er mer eller mindre utenkelig. Dessverre blir det stadig mer klart at det ikke finnes et slike sikkerhetsfellesskap mellom Russland og Vesten. I Vesten, der forsvarsbudsjettene bare er en brøkdel av hva de var under den kalde krigen, må man snart erkjenne dette. Og ta konsekvensene av det.
