Hopp til innhold
Kronikk

Lærerstreiken er en tapt sak

Lærerne har dessverre tapt kampen allerede. De har levert mindre enn folk flest synes de burde. Trøsten kan være at det ikke er deres egen feil.

Streikevakt Drammen, lærerstrek

Streikevakter utenfor Marienlyst skole i Drammen.

Foto: Poppe, Cornelius / NTB scanpix

I løpet av de siste førti år har to ting skjedd i norsk skole: Lærerne har blitt proletarisert, og skolens faglige resultater har sunket. Nå tror skoleeierne, kommunene og fylkeskommunene, at de vil få bedre resultater om lærerne kontrolleres og styres mer. Derfor legges det stadig mer vekt på å utdanne ledere som kan administrere lærerne, og stadig mer vekt på å ha kontroll over lærernes arbeidstid.

Skoleeierne tror ikke på at lærerne bruker sin «frie arbeidstid» til forbedret undervisning. Men ønsket om å kontrollere og styre lærerne høres ikke pent ut, derfor legitimerer skoleeierne innskrenkningen i lærernes frihet med sosialpsykologi: Bare lærerne er mer på skolen og samarbeider, så vil kvaliteten i undervisningen bli bedre.

Dette stemmer ikke nødvendigvis med virkeligheten. Svært mange lærere gjør en utmerket jobb uten å delta i pålagt gruppearbeid og utallige møter.

Presset til proletarisering

Men lærerne streiker for en tapt sak. «Alle», det vil si skoleeierne, mange foreldre og andre yrkesgrupper, ser lærere – med lang sommerferie («man skulle vært bjørn om vinteren og lærer om sommeren», som det heter) og fri arbeidstid – kontinuerlig sterkt kritisert for dårlige faglige resultater og dårlig evne til å holde disiplin.

Lærerne har blitt proletarisert.

Arild Tjeldvoll, professor i pedagogikk

Hvorfor skal lærerne ha slike goder når de ikke leverer resultater, tenker mange. Skoleeierne antar at om vi har lærerne på skolen i lengre tid, kan vi få dem til å jobbe mer og bedre, og unngå at Norge fortsetter å være en internasjonal skoletaper. Kritikerne av lærernes innsats er mange nok til at det blir politisk mulig for skoleeierne å presse dem til ytterligere proletarisering.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

Skolepolitikkens ansvar

Er denne utviklingen lærernes «skyld»?

Nei. Skylden ligger i den skolepolitikken som har vært ført etter krigen og den pedagogiske forskningen som trofast har støttet denne politikken. Det har vært skolepolitikk som sosialpolitikk.

Er denne utviklingen lærernes «skyld»?

Arild Tjeldvoll, professor i pedagogikk

Skolens oppgave med sosial integrering har blitt viktigere enn det faglige oppdraget. Lærerutdanningen og lærernes fagorganisasjoner har vært viktige medspillere for politikerne.

Lærere flest har knapt vært bevisst omleggingen. I tur og orden har de blitt lært til å tro på samkjøring av allmennfag og yrkesfag (fra realskole og framhaldsskole til ungdomsskole), kursplandeling og full integrering. Lærerautoritet har blitt forstått som det samme som å være autoritær. Av politikere, forskere og lærerskolen har lærerne blitt lært til å tro at alle elever er små forskere, som kan ta ansvar for egen læring, gjøre prosjektarbeid, lære selvstendighet ved å kritisere lærerne og delta i «skoledemokratiet».

Mange som har vært lærere eller skoleledere har sett at dette kartet ikke stemmer med terrenget. Noen få elever har slike utmerkede forutsetninger. Men, de aller fleste trenger pedagogisk ledelse, en lærerautoritet som kan sitt fagområde, som kan kommunisere og som har tydelig omsorg for eleven.

Ond sirkel

Når læreren ikke behøver å være faglig sterk (som man ser på de lave faglige kravene til opptak for lærerutdanning) og ikke skal kreve respekt, men bare være en «kul veileder», så er løpet kjørt. En lærer uten respekt og autoritet har et forferdelig liv. Derfor slutter mange tidlig. Derfor har yrket svært lav status. Vi får en ond sirkel.

Mange som har vært lærere har sett at kartet ikke stemmer med terrenget.

Arild Tjeldvoll, professor i pedagogikk

Motsatt Finland, hvor kremen fra videregående konkurrerer om å komme inn i lærerutdanning, så har Norge et lavstatusyrke som de faglig beste velger bort. Elevene, foreldrene og nasjonen er taperne.

Vil skoleeiernes kontroll- og styringstrategi gjøre norsk skole bedre? Tvilsomt. Pålagt samarbeid og møtevirksomhet virker ikke nødvendigvis inspirerende. For mange er det tvert i mot. Noen vil gjerne samarbeide, andre vil helst styre undervisningsopplegget selv, og er utmerkede lærere.

Gjenreis den faglige skolekulturen!

Norsk skole har utviklet seg til en tragisk tilstand hvor «det blir galt uansett». Skoleeier vil kontrollere lærerne for å forbedre skolen. Lærerne tror skolen vil bli bedre om de får beholde den frihet som profesjonelle pedagoger tidligere har hatt. Dessverre har lærerne tapt. De har levert for dårlig i forhold til hva folk flest synes de burde, med «lange sommerferie og korte arbeidsdager». En mager trøst kan være at det ikke er deres skyld at de er blitt avprofesjonalisert og proletarisert.

Norsk skole har utviklet seg til en tragisk tilstand hvor «det blir galt uansett».

Arild Tjeldvoll, professor i pedagogikk

En KS-seier kan bli en Pyrrhos-seier. Det som trengs er en strategi for å gjenreise den faglige skolekulturen vi hadde i tiden med realskole, landsgymnas og lektorer med seks års utdanning fra universitetet. Lektorene var så viktige at de var embetsmenn, utnevnt av Kongen i statsråd. I første del av forrige århundre utdannet de den hjernekraften som senere gjorde landet sterkt økonomisk, teknologisk og kulturelt.

Dessverre brukte noen av de eksklusivt velutdannede sin politiske og kulturelle kraft på en feilslått utdanningspolitikk. De orket ikke ubehaget ved at mennesker er forskjellige. En enhetsskole skulle oppheve sosiale og kulturelle klasseskiller. Det ble viktigere at «skolen er et sted å være, mer enn et sted å lære». Paradoksalt er enhetskolepolitikkens «suksess» en vesentlig grunn til at streiken er tapt sak.