Etter å ha arbeidet mer enn seks år som miljøterapeut på så vel psykiatrisk mottak, som på åpne og lukkede avdelinger, så ble jeg svært overrasket og nærmest sjokkert over noen av de regler og rutiner som vi etter hvert måtte forholde oss til.
Flere tusen mennesker forsøker å ta livet sitt hvert år og flere hundre lykkes, mange mens de er under behandling eller har permisjon fra innleggelse i psykiatrien. Mer enn 15 % av alle jenter har skadet seg selv og over halvparten av disse har hatt tanker om å ta livet sitt når de skadet seg. Flere jenter har skrevet om hvordan skadingen blir deres språk og om titalls innleggelser i året, der de trygler om å få hjelpen de trenger, uten å få den.
Helsepersonell forteller om at vurderingene er vanskelige og psykiatrien ikke kan lastes siden nasjonale retningslinjer – som er veldig utydelige på dette – blir fulgt.
Men hva foregår egentlig i psykiatrien? Er vurderingene så vanskelige, eller er dette kun fraskrivelse av ansvar?
Ingen varsling
Reglene var ganske enkle. Som helsepersonell i psykiatrien skulle vi blant annet ikke varsle AMK på 113 hvis vi fikk beskjed om at en pasient var i ferd med å ta livet sitt, når vi ikke var på arbeid.
Vi skulle i slike tilfeller helst ikke gjøre noe i det hele tatt, eller eventuelt gi tydelig beskjed til pasienten om at dette ikke var vårt ansvar, og at de selv måtte ta ansvar for eget liv ved å kontakte legevakten hvis de ønsket hjelp. Vi skulle deretter helst blokkere pasienten både på facebook og telefonen, slik at vi slapp å få slike beskjeder.
Vi måtte tross alt ha en profesjonell holdning til dette og ikke la oss manipulere av pasienter som «bare ønsket oppmerksomhet». Og skulle de faktisk ta livet sitt, så fikk det være deres valg. Så det å varsle AMK, som jeg normalt ville gjort hvis jeg visste om at en person var i ferd med å ta livet sitt, hadde jeg som ansatt i psykiatrien ikke lov til å gjøre hvis det var en pasient.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Nasjonale retningslinjer
Jeg tenker vel at det ikke kan forventes så veldig mye mer av en suicidal person enn at vedkommende varsler en ansatt i psykiatrien. En person som de etter flere innleggelser har fått en god relasjon til. Men slik fungerer det ikke.
Det forlanges dermed at pasienten – som vurderer å ta livet sitt, som kanskje sliter med angst, har problemer med å be om hjelp eller har selvskading som språk – selv må ta kontakt med legevakt for å be om hjelp til å leve. Og hvis de så klarer å kontakte legevakten og kommer seg dit må de ofte krangle seg til en innleggelse ved først å overbevise legevaktslegen som deretter må overbevise en psykiater om at pasienten for alvor tenker å ta livet sitt siden visse pasienter i følge retningslinjene helst bør klare seg hjemme.
Det er dermed ingen selvfølge å bli innlagt selv om man tenker å ta livet sitt. Og det er i alle fall ikke psykiatriens ansvar, siden nasjonale retningslinjer blir fulgt.
LES OGSÅ SVAR TIL DENNE KRONIKKEN: Villedende om psykiatri
Uønsket uten verdi
En annen hovedregel var at pasienter med visse typer problemer skulle være innlagt maksimalt to døgn før de skulle skrives ut igjen. Over 30 % av pasientene ble dermed skrevet ut igjen dagen etter innleggelsen uten å ha fått annen hjelp enn sovemedisiner. Enkelte ga tydelig beskjed om at de ved en senere anledning heller kom til å ta livet sitt enn å forsøke ny innleggelse. Nå hadde de jo fått bekreftet at de var uønsket og uten verdi.
Andre igjen ga beskjed om at de kom til å ta livet sitt når de kom hjem, siden utskrivelsen ble sett på som en aksept for at de skulle ta sitt eget liv. De kunne likevel bli utskrevet siden slike «trusler» om å ta livet sitt ikke ble akseptert som god nok grunn for videre innleggelse.
Vi skulle heller ikke gi denne pasientgruppen særlig oppmerksomhet under innleggelsen eller ha «terapeutiske» samtaler med dem. Vi kunne snakke om været eller andre trivielle ting, men ikke gå dypere inn i problematikken deres. Tankegangen var at de skulle kjede seg mest mulig under innleggelsen siden de da ville bli enklere å skrive ut, samtidig som de ikke kom til å ønske seg innlagt igjen.
Skulle lære ansvar
Vår oppgave var å sørge for at de ikke tok livet sitt mens de var innlagt. Hva de gjorde når de kom hjem var deres ansvar. Noen mente også at det å ta livet sitt eller skade seg under en «frivillig» innleggelse var pasientens ansvar siden de hadde kommet dit «frivillig».
Vi visste tidvis at enkelte pasienter kunne ha både skalpeller og barberblader gjemt på rommet sitt uten at de ble fjernet, siden de måtte lære seg å ta dette ansvaret selv. Om en psykiatrisk akuttavdeling er riktig sted for å lære suicidale pasienter med selvskadingsproblemer slikt ansvar kan vel diskuteres, og det gikk heller ikke alltid like bra.
Handlet om respekt
For meg ble det relativt enkelt å forholde meg til disse reglene. Jeg ga uttrykk for min uenighet og fulgte min magefølelse og samvittighet. Jeg kontaktet AMK når jeg fikk selvmordsvarsler. Jeg tok «terapeutiske» samtaler med innlagte pasienter. Jeg ble med på leteaksjoner for å forhindre noen i å ta livet sitt. Og jeg låste inn det jeg fant av snorer, belter, barberblader og skalpeller. For meg handlet dette om respekt.
Men jeg var heller ikke avhengig av å arbeide i psykiatrien, så jeg sluttet. Jeg kunne i stedet starte opp egen praksis som psykoterapeut. Men dette var ikke like enkelt for alle. Enkelte av mine arbeidskollegaer som jeg snakket med var like fortvilt som meg, men valgte likevel stilltiende å godta disse reglene fordi de ellers ville mistet arbeidet sitt.
Så min erfaring fra psykiatrien er at mange pasienter pålegges langt større ansvar enn de er i stand til å ta. Det er en grunn til at alle pasienter legges inn, vanligvis fordi livet og hverdagen hjemme blir for tøff.
Joda. Noen pasienter forsøker sikkert å legges inn av «feil» grunner, men det er bedre å legge inn en pasient for mye enn en pasient for lite. Vi kan uansett ikke gjøre innleggelsene så vanskelige og ubehagelige at mennesker foretrekker å ta livet sitt fremfor å oppsøke behandling – og akkurat slik er det nå.
Det kan da ikke være et slikt psykiatritilbud vi vil ha?
Jeg vil i alle fall ikke det.
