Jeg har fulgt min sønn til sommerskolen hver dag i to uker nå. Sett den lille 5-åringen stå på linje med resten av gruppen sin. Vinket rørt og glad til det stolte ansiktet hans på vei inn i skolebygningen.
Det er umulig å overse at hvitheten hans er unntaket i skolegården. Ikke vil jeg overse det heller.
Jeg kan tallene i hodet: Våren 2013 hadde to av 250 elever norsk som morsmål. Høsten samme år begynte 45 barn i første klasse, to av dem oppga norsk som morsmål. I år er det 91 elever som starter i 1. klasse. 12 av dem oppgir norsk som morsmål.
Med andre ord: Veldig mange av dem som har ressurser til det, søker seg bort fra denne nærskolen. Området Tøyen er en liten landsby midt i Oslo, der skolen ikke blir brukt som kulturarena. Og kan man egentlig klare å løfte Tøyen uten at denne trenden forandres?
LES OGSÅ: «Hvit flukt» i ferd med å snu på Oslo-skole
Hvorfor tas barna bort?
Det naturlige er å spørre: Hvorfor tas nesten alle barna i området bort fra nærskolen sin? Jeg gjorde det og fikk følgende påstander som svar:
«På Tøyen skole underviser de på barnas morsmål.»
Feil: Dette sluttet skolen med for tre år siden. All undervisning er nå på norsk.
«Tøyen skole har disiplinproblemer ovenfor elevmassen.»
Feil: Tøyen skole har relativt strenge lærere, som krever at barna respekterer både dem og sine medelever.
«Tøyen skole har ikke ressurser til å takle den ulike elevmassen.»
Feil: Skolen har, mye takket være Munch-avtalen, denne høsten mer ressurser, flere lærere per elev og flere spesialtilbud enn de fleste andre skolene i landet. Inkludert gratis aktivitetsskole.
HØR OGSÅ: Kronikkforfatteren i radiodokumentar
Vanskelig å snu trenden
Men man kommer ikke utenom det faktum at trender er selvforsterkende. Særlig de negative. Har en skole først fått et dårlig rykte skal det utrolig mye for de ansatte å snu denne alene. De trenger ambassadører som forteller en annen historie. De trenger foreldrene. De trenger meg.
Selv kommer jeg ikke utenom det faktum at jo eldre jeg blir, jo vanskeligere er det å velge mot det flertallet gjør.
Dess eldre jeg blir jo mer går pendelen bort fra spenningen mot tryggheten. De to faktorene som alltid har vært en av målestokkene i mitt liv. Hvor trygt vil jeg ha det, og hvor mye spenning vil jeg ha?
Gambler jeg med min sønns lykke?
Dessuten er det ikke lenger bare mitt liv det er snakk om. Det er også min sønns liv. Noe mange velmente stemmer har minnet meg på det siste året: «Du gambler ikke med barna dine.» Implisitt ligger det en anklage der.
Mener de at hvis min sønn begynner på Tøyen skole gambler jeg med hans lykke? Med hans liv?
Kan det ikke være helt omvendt? Kan det hende at ved å sende min sønn til Tøyen så gir jeg ham de beste forutsetninger til å vokse opp og klare seg i ett Oslo som er under store forandringer med hensyn til befolkningen? Kan det hende at han vil føle seg rik som tenåring fordi han bor på et lite stykke Oslo der folk holder sammen og blir venner til tross for store ulikheter?
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Jeg vet ikke. Vi vet lite om framtiden noen av oss. Og en del av det å være forelder er å bli vant til at man er bekymret for fremtiden til – i mitt tilfelle – to andre mennesker. Mine to små gutter.
Men jeg holder det for sannsynlig at Tøyen skole er en like god skole som alle andre i Oslo. Jeg tror faktisk at den er bedre.
Det jeg vet
Det jeg vet er: Min sønn blir ikke ensom. Takket være fantastiske naboer og ildsjeler i Tøyen-initiativet har vårens 5-årsklubb gjort det mulig for kommende skolebarn å leke sammen, mens foreldrene ble kjent.
Det andre jeg vet er at han har oss: Foreldrene hans som vil være der for ham hele tiden.
Det tredje jeg vet er at Tøyen skole har fantastiske ansatte som virkelig bryr seg om barna som går der.
Det fjerde jeg vet er at skal jeg bo et sted, så er det viktig for meg at jeg bryr meg om det, og derfor at familien min deltar i området jeg bor på.
Så jeg legger sammen det jeg vet og har kommet fram til følgende konklusjon: Tøyen skole står der med åpne skoledører og tilbyr seg å være samlingsstedet for de mange barna som bor her. Og sammen med femåringen min sier vi ja til denne invitasjonen. Og det føles godt!
Radiodokumentaren «Askil og den hvite flukten» følger Tøyenbeboerne Tonje Tornes og Bjarte Breiteig i deres valg av barneskole for sin fem år gamle sønn. Dokumentaren kan høres på nett nå, og på NRK P2 lørdag 30. august kl. 10 eller søndag 31. august kl. 21.00.
