Red.anm.: I en tidligere versjon av denne artikkelen var det lenket til en oversikt over jøder i amerikanske medier, som hadde en klar antisemittisk tilnærming. Dette skyldtes en svikt i våre kontrollrutiner. NRK tar avstand fra innretningen av og tilnærmingen i oversikten og beklager at det ble lenket til den aktuelle siden.
Under overskriften «Holm og jødene i amerikansk media» her på NRK Ytring kommer Leif Knutsen med kritikk av mitt korrespondentbrev «Sterk Israel-dominans i amerikanske medier» (26. juli), som har som premiss at det er noe mangelfullt i amerikanske mediers dekning av krigen i Gaza.
Jeg velger å svare i tre punkter.
Punkt 1
Det er helt riktig at jeg mener palestinere er underrepresentert som kommentatorer og intervjuobjekter i amerikanske mediers dekning av Gaza-konflikten.
Vi er fortsatt midt i konflikten, og det finnes meg bekjent ingen gode/vitenskapelige innholdsstudier av kildebruk fra denne omgangen med krig mellom Hamas og Israel. Min observasjon baserer seg på omfattende lesing av aviser og nettsider, pluss at jeg følger med på de store, nasjonale fjernsynskanalene.
Det gir grunnlag for å kunne si noe om en tendens.
I tillegg trekker jeg fram et par fakta som Knutsen lar være å kommentere, nemlig journalister som er blitt midlertidig eller permanent fjernet fra dekningen av krigen på grunn av vinkling eller utsagn.
Det finnes flere eksempler, blant annet den palestinsk-italienske forfatteren og politiske analytikeren Rula Jebreal. Hun var hyret som kommentator i den relativt venstreorienterte fjernsynskanalen MSNBC. Men etter å ha kommet med en kraftig kritikk av kanalens proisraelske slagside, ble planlagt deltakelse i framtidige sendinger avlyst.
Det førte til kraftig kritikk, og MSNBC tok henne så inn igjen, men da som «palestinsk» kommentator.
For ordens skyld, CNNs Wolf Blitzer er en utmerket journalist, og han er blant dem som stiller kritiske spørsmål til alle. Men han er samtidig kanalens «tyngste» journalist ute i felten, og etter å ha fullt kanalen bortimot døgnet rundt i dagevis, mener jeg å kunne si at det er en klar overvekt av israelere eller proisraelske kommentatorer både hos ham og i CNN som kanal. En innholdsanalyse av kilder (intervjuobjekter) i forbindelse med krigen mellom Israel og Hamas i 2012 konkluderte med at det var en skjevhet i representasjonen.
Som sagt, noen slik analyse foreligger ikke for denne krigen.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Punkt 2
Knutsen mener det er feil å anta at det kan være noen sammenheng mellom (påstått) overrepresentasjon av jøder blant amerikanske journalister, og ledere i mediebransjen.
Enkelte jødiske organisasjoner er selv opptatt av å dokumentere medieinnflytelse, jamfør den proisraelske nettsiden SimpleToRemember med liste over jøder i amerikanske medier. Den er heller ikke helt oppdatert, men er et eksempel på at deler av det amerikansk-jødiske miljøet selv er opptatt av medierepresentasjon.
Med hensyn til eksemplene i mitt korrespondentbrev, var jeg inne og sjekket på medienes hjemmesider.
Her er vi uansett inne i vanskelig terreng, det er jeg enig i. Ideelt sett burde jeg kunne vise til at den direktøren/redaktøren har gitt føringer eller grepet inn i konkret dekning av saker. Jeg vet ikke hvordan den interne kommunikasjonen i CNN foregikk da Diana Magnay ble flyttet fra Israel eller om det er gitt konkrete føringer for dekningen i andre medier. Men det finnes hyllemeter med bøker om hvor viktig eierskap og ledelse i mediene er når det gjelder dekning av krig og voldelige konflikter som følger religiøse og/eller etniske skillelinjer.
Dette har ingenting med sammensvergelse å gjøre, jeg tror overhodet ikke på tidligere eller nåværende teorier om «jødiske sammensvergelser». De vurderer jeg som uttrykk for antisemittisme.
Jeg snakker altså ikke om «jødisk kontroll» over media. Det er mer et spørsmål om den tendensen jeg mener å se i amerikansk dekning av Israel-Palestina-konflikten har en sammenheng med den akkumulerte effekten av at relativt mange ulike mediekonglomerater er, eller inntil nylig var, ledet av personer med jødisk bakgrunn.
Når det er sagt, er det viktig å understreke at en del av de mest proisraelske røstene i amerikansk offentlighet ikke har jødisk bakgrunn, men er aktive kristne.
Punkt 3
USAs politiske system og offentlighet er på en helt annen måte enn hjemme preget av sterke lobbyorganisasjoner.
Den mektigste jødiske organisasjonen, AIPAC (American Israel Public Affairs Committee), retter seg ikke primært mot media, men mot Kongressen. De har ifølge egen hjemmeside 100.000 medlemmer som «jobber for å styrke båndene mellom USA og den jødiske staten». Medlemmene «i alle de 50 statene oppmuntres til å være politisk aktive og utvikle forbindelsene til egne Kongressmedlemmer og bidra til å lære dem opp når det gjelder betydningen av båndene mellom USA og Israel».
Det er helt legitimt. Men det er også riktig å si at de er en usedvanlig sterk maktfaktor i amerikansk politikk. Ingen som vil bli president eller inneha verv i Kongressen kan si nei til å tale på AIPAC-konferansen. En gang i året samles nemlig flere tusen medlemmer til konferanse, neste år skjer det i mars. AIPAC trener også proisraelske studenter i ledelse, og de samler inn penger – blant annet til å drive lobbyvirksomhet.
Organisasjonen har en meget sterk posisjon i amerikansk offentlighet, og er med å legge grunnlaget for kongressbeslutninger som berører landets utenrikspolitikk. Den, og flere titalls andre organisasjoner, er premissleverandører også for den offentlige diskusjonen om det som skjer i Midtøsten.
Det finnes ingen palestinsk eller arabisk parallell. Det er et faktum, men det er selvsagt ikke noe AIPAC eller andre jødiske organisasjoner kan lastes for.
Teksten har blitt oppdatert etter innspill i kommentarfeltet: Fjernet lenke til innhold med tvilsomt opphav.
