Den australske statsministeren Tony Abbott har lovet å avskaffe den relativt ferske karbonskatten i landet, etter å ha gått til valg med løfter om å «axe the tax». Australia blir dermed et av de første landene som går kraftig tilbake på nasjonal klimapolitikk.
Beslutningen er dramatisk. Australia, som både er svært utsatt for klimaendringer, og har det høyeste klimautslippet per person blant alle utviklede land, vil nå fjerne et av de viktigste tiltakene for å redusere dem.
Denne kuvendinga viser oss kanskje også et frampek i klimapolitikken: når klimaengasjement går over fra festtaler og subsidier til virkelige prioriteringer, er veien kort til harde tilbakeslag fra populister.
Tony Abbott er en kontroversiell politiker, og et barn av den polariserte australske politikken. Han har vært svært uklar om sine tanker om klimaendringer. Mens han i et møte med USAs president Barack Obama omtalte det som et problem han tok «svært alvorlig», har han også omtalt klimaforskning som «crap» (møkk) så sent som i 2009.
LES OGSÅ: Australia avskaffer omstridt klimaskatt
Klimamotstand som trend
I hans relativt ferske regjering sitter en kjent klimafornekter som hovedrådgiver i næringslivsspørsmål, og en annen klimafornekter er satt til å evaluere landets strategi for fornybar energi. Abbott har også gått inn for å kutte Australias direktorat for fornybar energi, og hele budsjettet for landets planlagte CO2-lagringsteknologi for kullkraftverk.
Abbott er ikke unik i sin aggressive motstand mot klimatiltak. Denne trenden har vært særlig tydelig i anglosaksiske land. I USA er angrepene på klimaforskning og klimapolitikk velkjente. De aller fleste klimaskeptikere også her hjemme, reptererer feilinformasjon framskaffet av profesjonelle brønnpissere betalt av amerikansk næringsliv.
Dette, kombinert med andre former for innflytelse fra næringsinteresser, har gjort USA til en av de største klimasinkene i den utviklede verden. I nabolandet Canada har den høyrevridde Harper-regjeringen meldt landet ut av Kyotoprotokollen og reversert klimapolitikk.
Dette er dessverre tre av landene Norge samarbeider med i FNs klimaforhandlinger, i den såkalte «Umbrella group».
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Klimaskatt som «wrecking ball»
Det kan virke pussig at nettopp disse tre tidligere britiske koloniene har sett tilbakeslag i klimapolitikken. De sterke båndene mellom næringsinteresser (særlig de fossile selskapene) og politikere, forklarer utvilsomt mye.
En annen mulig forklaring er at disse landene alle er preget av en sterk polarisering mellom høyre og venstre, der politiske saker raskt blir plassert innen det etablerte skillet.
Blant amerikanske registrerte demokrater mener 65 prosent at klimaendringer er «en stor trussel», mot 25 prosent av republikanere. Ideelt sett kan høyre- og venstreside konkurrere om å tilby de beste klimaløsningene basert på sine respektive tanker om rettferdig fordeling av byrder og goder. Men Abbott representerer ikke en slik positiv konkurranse, annet enn på papiret. Han ønsker å erstatte karbonprisen med en tannløs «frivillig» ordning som i stor grad bare innebærer subsidier av fossilindustrien.
LES OGSÅ: Hvis det er så viktig, hvorfor går det ikke inn?
Den klimapolitiske kuvendinga under Abbott viser hvor sårbar klimapolitikk er for populisme kombinert med et polarisert politisk system. Abbott ble valgt på en brei bølge av misnøye med den forrige kaotiske Labor-regjeringen, og har stått for en aggressiv konservativ vending, særlig overfor asylsøkere.
Miljøpolitikk har også vært et områder der Abbott har kunnet posisjonere seg som «tøff» og på næringslivets side. Dette innebærer blant annet å forsøke å fjerne et skogområde fra UNESCOs verdensarvliste og bygge en stor kullterminal ved the Great barrier reef. I valgkampen framstilte han klimaskatten som en «wrecking ball» mot økonomisk vekst.
Dermed blir de fundamentale klima- og miljøhensynene ofret for kortsiktig populistisk politikk.
LES OGSÅ: Klimapolitisk ingenmannsland
Ole Brumm-politikk
Kan noe lignende skje her hjemme? I Norge har klimaet de siste årene blitt hevet over posisjoneringsspillet gjennom klimaforliket, som alle partier nå i praksis har blitt enige om å overholde. Men spørsmålet er om forliket vil holde i møte med virkelige prioriteringer mellom økonomisk vekst på kort sikt, og langsiktige hensyn.
LES OGSÅ: Politisk kommentator Lars Nehru Sand's kommentar «T-ordet»
Representanter i Frp har lenge flørta med klimaskepsis, mens populistisk anlagte hoffnarrer på den kraftsosialistiske venstresida, som tidligere Rødt-leder Aslak Sira Myhre og tidligere Sosialistisk Ungdom-leder Andreas C. Halse, har gjort et poeng av å hylle oljebransje og tungindustri og rette mer eller mindre velplasserte spark mot miljøbevegelsen.
Inntil videre er klimapolitikken i hovedsak et overskuddsfenomen. Så lenge oljepengene flyter, kan politikerne følge en smertefri Ole Brumm-politikk. Kollektivtrafikk eller bil? Fornybar energi eller oljefelter? Kortreist mat eller fersk frukt fra Sør-Amerika? Ja takk, begge deler.
LES OGSÅ: Frp-topper tror ikke på klimaforskningen
Bør være en vekker
Vi kan hisse oss mildt opp over at Tesla-eiere får subsidiert skinninteriør av skattebetalerne, men den virkelige fighten kommer den dagen vi justerer opp strømprisene, øker bensinavgiften eller gjør andre tiltak som krever fordeling av byrder, ikke bare goder.
Da kan veien ligge vidåpen for en norsk petropopulistisk versjon av Tony Abbott.
Hendelsene i Australia bør være en vekker for alle klimaengasjerte: klimatiltak kan bare gjennomføres med velgernes støtte. Som amerikanske Wall Street Journal oppsummerte det: klimaforkjempernes problem er selve demokratiet.
Den eneste måten å virkelig løse det på, er å mobilisere velgere og sørge for at klimatiltak har bred støtte i befolkningen, nok til å motstå populistiske tilbakeslag.
