I en kronikk på NRK Ytring skriver lege Jan-Øyvind Lorgen at vitamin D kan forebygge blant annet brystkreft, tarmkreft, prostatakreft, bukspyttkjertelkreft, eggstokkreft, svangerskapskomplikasjoner, multippel sklerose – og forkjølelse! Har Lorgen tatt for mye Møllers tran?
1.april ble det publisert to enorme kunnskapsoppsummeringer om vitamin D i British Medical Journal (BMJ), et av verdens høyest rangerte medisinske tidsskrifter.
Hovedkonklusjonen er at vitamin D ikke er noen universal vidunderkur og at dette forskningsfeltet har vært skjemmet av studier av dårlig kvalitet og mange distraherende medieoppslag. «Mirakelvitaminet», «supervitaminet» og «solskinnsvitaminet» er blant kallenavnene vi leser i aviser og magasiner. Salget av D-vitamintilskudd har økt kraftig, og laboratoriene melder om økt interesse for å måle vitamin D i blodet.
Ikke nok solskinn
La det først være klart at vitamin D er et livsviktig næringsstoff med mange funksjoner i kroppen, hvorav den fremste er å øke tarmens opptak av kalsium og fosfat. Dette er nødvendig for mineralisering av skjelettet, og betydelig mangel over tid vil kunne gi alvorlige beinsykdommer som rakitt («engelsk syke») hos barn, og osteomalasi hos voksne. Lett mangel gir gjerne ingen symptomer, men ofte diffuse muskel- og skjelettsmerter.
I Norge er sollys viktigste kilde i sommerhalvåret. Fra oktober til april er det for lite solskinn, og da må vi få i oss vitamin D gjennom kosten. Det er grunn til å tro at mange nordmenn får i seg for lite. Mennesker med mørk hudtype er særlig utsatt. Helsedirektoratet la ekstra vekt på vitamin D da de nylig presenterte sine oppdaterte kostanbefalinger. Etter råd fra en nordisk ekspertgruppe er anbefalt daglig inntak nå økt til 10 mikrogram per dag for voksne, mens eldre bør ha dobbel dose, 20 mikrogram per dag. 1 spiseskje tran gir 24 mikrogram, 150 gram fet fisk cirka 15 mikrogram.
Kortversjonen er at vi alle bør ta én spiseskje tran hver dag – men ikke noe mer enn det.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Hva er årsaken?
Det stemmer at mange enkeltstudier og noen samleanalyser tyder på en assosiasjon mellom D-vitaminmangel og et forbløffende antall sykdommer. Lista til Lorgen kan suppleres med hjerte- og karsykdom, høyt blodtrykk, hjerneslag, diabetes type 2, depresjon, schizofreni og allergi. Tenk om solskinnsvitaminet beskyttet mot alt dette!
Men så var det dette med høna og egget. Det aller meste av kunnskapen kommer fra epidemiologiske observasjonsstudier, hvor man ser på store grupper pasienter og registrerer hvilke fenomener som foreligger samtidig. Selv om mange mennesker med sykdommer også har lavt vitamin D i blodet, kan vi ikke si om D-vitaminmangelen er årsak til, eller konsekvens av, sykdommene. Kanskje er det ikke noe årsaksforhold i det hele tatt.
Det er sannsynlig at D-vitaminnivået ofte er en markør for livsstil. Et eksempel: Når du får for lite sollys, vil vitamin D i blodet bli lavere. Men mangel på sollys kan også bety at du er for mye inne og for lite fysisk aktiv. Dette kan være koplet til dårlig kosthold og fedme, eller at du er syk og ikke har lyst eller krefter til å gå ut.
Hvis det er en årsakskjede mellom D-vitaminmangel og sykdommer, er det sannsynlig at den ofte går motsatt vei: Sykdommene fører til D-vitaminmangel. Det er kjent at for eksempel kroniske betennelsesprosesser, røyking, fedme og dårlig kosthold direkte kan føre til lave blodverdier av vitamin D.
SE OGSÅ: «Puls» om D-vitamin
Kunnskapsbasert tilnærming
Det er flott at Jan-Øyvind Lorgen er opptatt av vitaminer og mineraler. Jeg tror leger er for lite opptatt av kosthold og helse. Men det er også viktig å drive en kunnskapsbasert praksis – og forholde seg kritisk til forskning.
Lorgen gir både seg selv og pasientene sine høye doser vitamin D for å forebygge alle sykdommene han nevner. Det foreligger per i dag ingen overbevisende dokumentasjon for at tilskudd av vitamin D forebygger andre sykdommer enn benskjørhet. Derimot fins det studier som tyder på at høye doser vitamin D er assosiert med økt dødelighet.
Vi skal generelt være varsomme med å trekke kliniske konklusjoner på grunnlag av data fra epidemiologiske observasjonsstudier. De er uegnet til å demonstrere en eventuell effekt av medisiner.
I forsøk hvor én gruppe får medisin, mens en kontrollgruppe får narrepiller, har D-vitamintilskudd nesten ingen effekt. Dette er gullstandarden for å vise at en behandlingsintervensjon har en reell virkning.
Vi kan sammenlikne med forskningen på antioksidanter og omega 3. Også her har man sett interessante sammenhenger med sykdom i epidemiologiske studier, men når tilskudd testes eksperimentelt, finner man dessverre liten effekt.
Rydder opp i rotet
Det pågår nå store studier som forhåpentligvis rydde opp i rotet, og gi bedre kunnskap enn vi har i dag. I mellomtiden bør leger og pasienter følge gjeldende retningslinjer, og forholde seg kritisk til det inntrykk som skapes om vitamin D i media. Fordi lett D-vitaminmangel ofte gir diffuse symptomer, kan vi se for oss en situasjon der «D-vitaminmangel» blir den nye forklaringsmodellen på utbrenthet, utmattelse, hodepine og uspesifikke muskel- og skjelettsmerter.
Dette kan ta oppmerksomheten bort fra andre og viktigere bakenforliggende årsaker. Dessuten syns jeg det er galt å gi folk falske forhåpninger om at rause doser vitamin D er en effektiv måte å forebygge kreft, hjerteinfarkt og andre alvorlige sykdommer på. I stedet for å sitte inne og knaske tilskudd med tvilsom effekt bør vi heller komme oss ut i sola og ta en joggetur.
