Vitenskapelige argumenter for Gud

Som tenåring med bedehusbakgrunn, likte jeg ikke naturfagstimene på skolen. Jeg fryktet lærere som ristet på hodet over at jeg var skeptisk til Big Bang eller evolusjonslæren. Min løsning var å holde kjeft. For hvordan skulle jeg forklare at Darwin var på ville veier?

I dag er jeg mindre skeptisk til etablert naturvitenskap, men noe irritert over at mange kristne tar det for gitt at Bibelen er i konflikt med naturvitenskapen. Enda mer forundret er jeg over at få kristne innser at Big Bang faktisk er et argument for Gud.

Avvist av ateister

I dag er teorien om Big Bang – som skal ha foregått for 13,8 milliarder år siden – ganske enerådende som forklaring på universets tilblivelse. Men teorien er ikke så gammel. Først på 1960-tallet ble det allment akseptert blant astrofysikere at universet hadde en begynnelse, at materien ikke alltid hadde eksistert. Den belgiske presten (sic!) og astronomen Georges Lemaître (1894–1966) var for øvrig en av første som foreslo at universet stadig utvidet seg.

Mange ateister var først skeptiske til teorien om Big Bang, siden tanken om at universet har et startpunkt, sannsynliggjør en skaper som årsak. I 1948 møtte den ateistiske filosofen Bertrand Russell den katolske filosofen Frederick C. Copleston til en kjent debatt overført på BBC. Da valgte Russell å betone at universet bare var der, og ikke trengte forklaring, og at det dermed ikke var noe behov for å tenke seg noen «skapelse».

En rekke kristne tenkere mener at nettopp Big Bang peker på Gud som den utløsende faktor bak vårt univers. Den kjente kristne filosofen William Lane Craig har blant annet oppdatert det såkalte «kalam-argumentet» som går tilbake til 500-tallet. Argumentet går ut på at siden alt som begynner å eksistere, må ha en årsak, trenger også universet en årsak siden dette har begynt å eksistere. En mulig årsak er en evig Gud. Det finnes også andre kosmologiske argumenter som ikke tar for gitt at universet har en start. Disse bygger på tenkningen til middelalderteologen Thomas Aquinas.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

En annen type årsak

Så vil noen svare: «Hvis Gud skapte verden, hvem skapte Gud?» Samme logikk ligger bak påstanden: «Hvis alt må ha en årsak, må også Gud ha en årsak.»

I realiteten bekrefter denne innvendingen bare at ikke alt kan ha en årsak. Når vi forholder oss til årsaksforhold i naturen, kan vi hele tiden nøste oss bakover. Bak enhver virkning finnes det en årsak. Bare ved å henvise til en /annen type årsak/ enn alle andre, til noe som er «uskapt» og ikke selv trenger en årsak, kommer vi til «veis ende». Og finnes ikke en ytterste årsak, er det umulig å forklare rasjonelt at noe som helst finnes.

Nettopp dette er poenget ved å vise til Gud som skaper. Vi trenger noe som både er evig og selveksisterende – og selvsagt mektig nok til å kunne skape. Argumentet er ikke at absolutt alt må ha en årsak, men at alt som «har begynt å eksistere» trenger en årsak. Det er noe annet.

Et usynlig spagettimonster?

Av denne grunn faller også påstanden om at troen på en Gud er like meningsfull (eller meningsløs) som å tro på et flygende spagettimonster. Eksempelet brukes av en del ateister, og poenget er at verken Gud eller usynlige, flygende spagettimonstre kan observeres.

Men et slikt monster er bare interessant som en forklaring på universet hvis det er uskapt og selvforklarende (altså ikke trenger noen ytterligere årsaksforklaring). Mangler disse karakteristikkene, fungerer det ikke som årsaksforklaring på universet.

Jeg vet ikke så mye om spagettimonstre, men hvis disse gis «guddommelige egenskaper» blir henvisningen til spagetti en selvmotsigelse, siden spagetti stammer fra noe annet materielt og dermed ikke kan være uskapt. Slik argumentasjon avslører egentlig mangel på seriøsitet.

Fininnstilt for liv

I dag kan naturvitenskapen fortelle oss at universet er forbløffende tilpasset liv. Ofte bruker fysikere betegnelsen «fininnstilling» for å få frem at av vårt univers er utstyrt med en rekke naturkonstanter som gjør at liv er mulig.

Hvilke konstanter snakker vi om? Astrofysikeren Hugh Ross viser til 33 ulike faktorer, inkludert de som må til for at en planet som jordkloden kan egne seg for liv. De handler blant annet om avstanden mellom jorden og solen (som må være nøyaktig slik den er for at liv skal eksistere), hastigheten som kloden vår roterer rundt sin egen akse, og om universets elektromekaniske kraft.

De fleste forskere, uavhengig av livssyn, vil støtte at jordkloden fremstår ekstremt fininnstilt. Den kjente kristne vitenskapsmannen Francis S. Collins ser her en bro mellom tro og naturvitenskap: Når vårt univers er fininnstilt for liv, i mot alle odds, er en god forklaring at Gud har sørget for at universet fikk disse konstantene.

De usynlige multiversene

Også ateistiske forskere, som avviser at Gud er årsaken til all fininnstilling, vil gjerne forklare hvordan det kan ha seg at universet og jorden er egnet for liv. Noen har lansert teorien om multivers: Finnes det utrolig mange ulike universer, blir det noe mer sannsynlig at ett av disse tilfeldigvis viser seg å være egnet for liv. Blant annet er Richard Dawkins positiv til teorien i bestselgeren Gud – en vrangforestilling.

Men teorier om multivers er ikke direkte etterprøvbare. Ingen metoder kan gi informasjon om andre universer enn det vi selv lever i. Dawkins skriver et sted: «Tro, som er en overbevisning uten grunnlag i beviser, er helt grunnleggende for alle religioner». Men sin egen tro på en mengde andre universer følges altså ikke av noen beviser – bare av tro (eller hypotetiske modeller).

Den britiske fysikeren og ateisten Paul Davies har uttalt: «Det er ikke nødvendig å påberope seg noe overnaturlig ved universets og livets opprinnelse. Jeg har aldri likt tanken på guddommelig fiksing og triksing; for meg er det mye mer inspirerende å tro at et sett matematiske lover kan fungere så bra at alt dette ble til.» Men forskere skal vel ikke styres av hva de «liker» eller velge den mest «inspirerende» løsningen»? Og rimer det at matematiske lover kan gjøre noe som helst, ja, til og med skape et helt univers?

Den enkleste forklaringen

Når fenomener skal forklares vitenskapelig, er det enighet om at vi må bruke Ockhams barberkniv. Da velger vi den forklaringen som er «enklest», i betydningen den forklaringen som krever færrest forutsetninger, men forklarer minst like mye. Min overbevisning er at Gud som forklaring på at universet er fininnstilt for liv, er en enklere (og mer elegant!) forklaring enn å spekulere i eksistensen av utrolig mange parallelle universer.

Eller for å si det med Oxford-filosofen Richard Swinburne: «Å forutsette en billion billioner andre universer fremfor én enkelt Gud for å forklare ordenen i vårt univers’, synes å være toppen av irrasjonalitet».

Også ut fra vår tids naturvitenskap går det altså an å argumentere rasjonelt for en skapende Gud.