«Norway frowns on Morrissey’s presence in Nobel concert» er tittelen på en AFP-melding om artisten Morrisseys komme til Norge. Nasjonen rynker på nesen over mannen som både er «reviled» (utskjelt) og «notorious» (beryktet).
Det er ytringsfrihet i Norge, også for dem som ytrer seg primært med nesen. Aftenpostens Joacim Lund har lov til å mene at vår tids største pop-poet «spytter provokasjoner i alle retninger for å flytte søkelyset over på seg selv og sin sak», og Fabian Stang velger selv hvem han vil invitere til kontoret sitt. (Og det er ikke sikkert Morrissey tar det så tungt å bli snytt for Fabian, som representerer søsterpartiet til David Cameron, som for lengst har fått offentlig forbud mot å like The Smiths).
Men det blir litt flaut for oss andre som bor her.
Noen korte presiseringer
Man føler et behov for å kalle inn internasjonal presse til et uformelt møte for å korrigere misoppfatningene Utlandet har om Norge og nordmenn. Kanskje kunne Frank Aarebrot, som antagelig ikke engang har hørt om Morrissey, være behjelpelig. Men det hadde vel ikke truffet helt. Derfor, bare noen korte presiseringer her på statens internett:
Morrissey er en kunstner. Han representerer ikke Manchester Ap i Hollywood kommunestyre. Den den viktigste årsaken til at Morrissey må leve med følgeseddelen «kontroversiell» er selvfølgelig at ingen andre ser ut til å mene noe om noe. (Jeg gjør et unntak for en kvinnelig musiker som jeg hører skal ha begått noe provoserende med rumpa si for litt siden).
«This world is full of crashing bores», for å sitere en kontroversiell kunstner. Det er ikke sikkert de tåre- og bloddryppende mesterverkene til The Smiths, som Joacim Lund satte så høyt i sin barndom, kunne vært skapt av et mer pragmatisk, nyansert, kalkulerende og nobelt sinn. Du kan ikke elske kattens autonome eleganse og samtidig forvente at den skal sitte som en hund, Lund.
Morrissey har gjennom en mozalder hatt et glødende engasjement for dyr, han er en militant og prinsipiell forkjemper for dyrenes rettigheter. For Morrissey (hvis jeg forstår ham riktig) er dyr ikke bare like verdifulle som mennesker, men kanskje mer - all den tid de følger instinkter og ikke reflektert velger vold og sadisme, som oss. Dette prinsippet spissformulerte Morrissey like før han forlot scenen på Coachella-festivalen i 2009 fordi det ble servert hamburgere i nærheten: «I can smell burning flesh ... and I hope to God it's human».
Det følger logisk av dette (ikke kjempevanlige) filosofiske utgangspunktet at den som forskrekkes av drap på mennesker, også vil måtte føle en tilsvarende forskrekkelse over drap på dyr. Det er lov til ikke å dele dette standpunktet. Men det er lov til å prøve å skjønne det.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Miserable now?
Kanskje snakket ikke Morrissey egentlig om 22/7 på scenen i Polen i det hele tatt? Og kanskje snakker ikke Joacim Lund egentlig om Morrissey heller? Det er et påfallende vanlig syn i Lunds generasjon Smiths-elskere at det på et eller annet tidspunkt har rablet for Morrissey. Men kanskje er det ikke Morrissey som har forandret seg? Kanskje er det tilhengerne som har blitt voksne, nyanserte, balanserte, kjedelige og satte. De har ikke ungdommens prinsipper og integritet mer. De jobber kanskje i Aftenposten. Sorgen og skammen må være overveldende og kan ikke rettes innover. Den må plasseres et annet sted. Kanskje hos noen som har den uutholdelig uhørte frekkheten å holde på prinsippene?
Men Morrissey har selvfølgelig ingenting på Nobelkonserten i Oslo spektrum å gjøre. Billettene er overpriset, lyden elendig, publikum stive snobber. Dessuten er jeg bortreist på onsdag. Isteden burde Morrissey, til glede for Stang og Lund, men først og fremst alle oss andre, sjekke om Parkteatret er ledig i helga.
