OPCW – organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen – skal motta Nobels fredspris for 2013. Jeg hører allerede koret av spørsmål: Nå er du vel fornøyd?
I bøker på 6 språk og i talløse artikler, intervjuer og debatter har jeg fremført at det er Nobels intensjoner som teller, ikke hva norske politikere ønsker at han skulle ha ment.
Og vel, ja, å gi prisen til OPCW er litt bedre enn de senere års tildelinger, komiteen sier at nedrustning er et sentralt punkt i Alfred Nobels testamente. Men hvorfor skjuler Nobelkomiteen alltid Nobels store plan for hvordan man skal skape fred? Nobel ville støtte arbeidet for å avskaffe alle våpen, ikke bare enkelte våpen, de kjemiske, men alle våpen. Ikke bare sivilisere krigen, men avskaffe den.
Prisen for 2013 faller inn i et fast mønster hvor politikerne i Nobelkomiteen hyller statsmenn og tjener vestlig offisiell politikk, eventuelt regimemotstandere i ikke-vestlige land.
Alt om Nobels fredspris på NRKs Nobel-sider
Ville avskaffe krig
Når kommer prisene til det sivile samfunn som arbeider for å virkeliggjøre Nobels ”nasjonenes forbrødring” på tvers av alle grenser, og religiøse og kulturelle skillelinjer, politisk system? Jeg har i mine bøker fremholdt at det er disse som i dag virker for Nobels formål med prisen.
Nobels fredspris har i senere år gått til treplanting, mikrofinans, demokrati, miljø, klima, kvinnesak, legehjelp, fattigdom. Gode folk og fine formål, men de skjuler hva prisen egentlig skulle ha handlet om.
Nobel hadde en stor visjon, å avskaffe krig ville kreve slutt på kapprustning og militarisme, men prisen strøs ut i alle retninger uten mål og mening.
OPCW – organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen – skal motta Nobels fredspris for 2013. Jeg hører allerede koret av spørsmål: Nå er du vel fornøyd?
Nobel ville ikke støtte likt og ulikt, men avskaffe militarisme og krig. Hadde man respektert Nobel ville prisen gjort noe viktig med nesten alt som er skakt i verden, alle år og overalt.
Norske politikere har glemt Nobel
Hundre år er gått siden Stortingets president uttalte stor stolthet over den rolle Nobel hadde betrodd Norge «i fremtidens fredsarbeide». Det arbeidet Nobel spesifikt ville støtte hadde stor tilslutning i Norge den gang han skrev sitt testament. Derfor ble prisen betrodd til oss.
I dag står Stortinget for det motsatte – men prisens formålet er det samme som før, og kan ikke endres. Nobels innovative og visjonære fornyelse av det internasjonale system er med årene bare blitt mer og mer påtrengende. Problemet er at norske politikere har glemt Nobel underveis, glemt at han ikke bare ville bidra til fred, men hadde en spesifikk idé om hvordan.
Løsningen lå for ham i internasjonalt samarbeid, globale avtaler, folkerett, en total nedrustning. I fredsideene til datidens fredsbevegelse, som er like aktuelle i dag. Ikke mer, men mye mer aktuelle, tvingende nødvendige i atomvåpnenes tidsalder. Arbeidet til årets vinner er godt og viktig nok, men for å være verdig vinner av Nobelprisen skulle det ha vært en global tilnærming, der alle land avskaffer alle våpen.
Nedrusting er livsnødvendig
I vår tids militariserte samfunn kan Nobels visjon virke som vilt, utopisk drømmeri. Slikt som folk flest, ikke minst mediefolk, avfeier som «idealisme», men den er livsnødvendig realisme.
Så godt som alle land har forpliktet seg til «generell og fullstendig nedrustning», i en nedrustningsavtale (NPT) fra 1968, og Olof Palmes FN-rapport om Common Security (1982) forfekter samme idé som Nobel 90 år tidligere. Dette er målsettinger norske politikere burde gå inn for. Nobelprisen burde påvirket norsk utenrikspolitikk, ikke omvendt.
Hvem var så de «fredsförfäktare» Nobel ønsket å støtte? Ikke alle slags gode og velmenende personer som har gjort noe for «fred». I mange år har vinnerne vært direkte irrelevante for å avskaffe militarismen. Vi har fått en utvannet og diffus nobelpris som ikke vil endre noe, og ikke vil skape fred.
Knyttet til østerriksk fredsforening
Nobels testament var nært knyttet til fredspolitikken fra 1890-årene, blant mine funn er at begrepene han brukte i testamentet ligger nær opp til formålsbeskrivelsen i den østerrikske foreningen av fredsvenner som ble stiftet i 1892, av Berta von Suttner, forfatteren av bestselleren «Ned med våpnene», der Nobel var medlem og bidro økonomisk.
Han lovet Suttner å gjøre noe stort for saken. Like etter at testamentet var opprettet skrev han til Suttner at han hadde holdt sitt ord. Dette er entydig og ubestridelig bevis for hvilket fredsarbeid Nobel ville begunstige med sin pris.
Man skulle ha trodd slike funn ville interessere Stortinget og Nobelkomiteen. Og komiteens sekretær, som jo er historiker av fag. Men nei. Gjennom over seks år har jeg ikke en eneste gang registrert den aller minste interesse for hva Nobel ønsket å støtte.
Nobel ønsket et nytt veivalg for menneskeheten, vil man ha fred må man forberede for fred, ikke satse på militærmakt og krig; sikkerhet gjennom kapprustning og militærmakt er en avsindig dyr og farlig illusjon, ikke noe har gitt oss en mer akutt trussel mot fortsatt liv på kloden.
Bruker fredsprisen for egne interesser
Vi har altså Nobels store – og også juridisk bindende – visjon. Og så har vi noen langt mindre visjonære norske folkevalgte, en Nobelkomité og en Nobelsekretær som i stedet bruker Nobels pris for sine egne interesser, sine politiske ideer, sine personlige forfengeligheter.
Og det offentlige Norge (media og akademia) gjør sitt beste for å tildekke sannheten om hvordan Norge har sviktet Nobels tillit og vanskjøttet hans pris.
Det er en tragedie, og en skandale.
I mitt arbeid har jeg vurdert alle prisene, ikke vinnerne, men komiteen og dens forhold til testamentet. Det har gått jevnt nedover, særlig i det siste tiåret. Jagland er den første komitéleder som ikke har fått en eneste godkjent. Neste år blir hans siste sjanse til å sprenge nullen.
