Hva må til før norske kreftleger advarer kreftpasienter mot å spise sukker og raske karbohydrater, og tilbyr konkrete kostholds- og livsstilsråd i tråd med både ny og gammel forskning?
Hvor lang tid tar det før «standard protokollbehandling» oppdaterer seg og er i tråd med ny viten? Fem år? Ti år? Aldri?
Når en pasient spør sin kreftlege om hva man kan gjøre selv for å unngå at sykdommen utvikler seg, er standardsvaret fysisk trening og å unngå vektøkning.
Noen tar med at du bør spise sunt uten å utdype hva dette innebærer.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Gap mellom forskning og legeråd
Før i tiden var leger gud og gjenstand for blind tillit. Slik er det ikke lenger.
Pasienter hører på ekspertene, men mange gjør også research på egen hånd. Mange opplever også motstand til alt som kan oppfattes som komplementær medisin.
For ifølge mange, kanskje brorparten av norske leger, finnes det ingen dekning for å si at kostholdet har betydning i forhold til kreft i det hele tatt.
Resultat er et stort og uoverkommelig gap mellom doktor-rådene og hva artikler i aviser og på nettet forteller om ny forskning.
Les mer:
- Mat som hjelper mot kreft
- Brusdrikkere får oftere kreft
- Kreftråd: Mindre sukker, riktig fett og nok D-vitamin
Maten påvirker kreftcellene
Og på vei ut fra Radiumhospitalet, eller Ullevål sykehus' kreftavdeling, kan pasientene stoppe og spise en sjokolade, en marsipankake, eller fortære en hvetebolle.
For i kreftsykehusenes foajeer står kioskene klare med søtsaker å trøste seg med.
Legen har i hvert fall ikke advart om at kreftceller elsker sukker (kreftceller kan kun produsere energi gjennom anaerob fermentering av blodglukose, mens normale celler forbrenner aerobt både glukose og fettsyrer).
Eller fortalt pasientene at om de spiser mer grønnsaker, nøtter, frø og fet fisk og tar tilskudd av vitamin D, så gjør de livet vanskeligere for kreftceller og styrker immunforsvaret, slik at det kan drepe kreftcellene.
Sukker eller stivelse som omdannes til blodsukker, finnes som kjent ikke bare i godteri, men i melmat, ris, pasta og poteter.
Livsvarige bivirkninger
Vi leser stadig om hvor enormt vellykket norsk brystkreftbehandling er, men langt sjeldnere om alle pasientene behandlingen ikke virker på, og at svært mange kun sitter igjen med bivirkninger.
For dessverre gir eksempelvis cellegift sterke bivirkninger for de fleste og livslange plager for noen, mens den kun har tilstrekkelig effekt på relativt få.
En studie fra University of Sydney, som er publisert i Oxford Journals, viser at kjemoterapi for pasienter med operabel brystkreft, klart reduserer risikoen for tilbakefall av brystkreft og bedrer total overlevelse.
Men omfanget av overlevelsesfordelen er beskjedent.
Den største fordelen forekommer blant yngre pasienter, og blant dem som har større risiko for tilbakefall, for eksempel kvinner yngre enn 50 år med påvist kreft i lymfeknuter i armhulene.
I denne gruppen regner man med en økning i 10 års overlevelse på ca. 11 prosent.
Mens for kvinner over femti som ikke har kreft i lymfekjertlene, er 10-års overlevelsesfordel betydelig mindre, og kan være så liten som 2-3 prosent.
Øker risikoen for kreft
Det skjer en kraftig feil- og overbehandling med «standard protokoller» basert på statistikk, mens vi nå vet at hver pasient har genetisk unike kreftceller som responderer forskjellig på ulik behandling.
Og cellegift dreper ikke bare kreftceller, den dreper også de hvite blodlegemene som skal beskytte oss mot kreft og virus, og den dreper normale friske celler.
Cellegift og stråling er også forbundet med større risiko for annen kreft senere i livet.
Også etterbehandling i form av antiøstrogen har bivirkninger, i noen tilfeller så kraftige at de begrenser livskvaliteten så mye, at man må bytte preparat eller til og med avslutte behandlingen.
Men virkningen av slik behandling er heller ikke så imponerende. Aromatase hemmere, for eksempel, gir kun den tiltenkte effekten på to av ti pasienter. Åtte blir medisinert uten å ha utbytte av behandlingen.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Ettervirkningene viktige
Men gjøres det studier som registrerer bivirkningene av standard behandling og forteller om kreftmedisinenes konsekvenser for livskvaliteten? Og i tilfelle, hvorfor hører man så lite om dem?
Ettervirkningen av behandlingen betyr opplagt mye for den enkelte pasient, som i svært mange tilfeller får nedsatt livskvalitet, må gå ned i arbeidsprosent, eller kanskje forsvinne helt ut av arbeidslivet.
Hva betyr det å behandle så mange, med ofte relativt beskjedne resultater for samfunnets økonomi? Og hvorfor presenteres ikke pasienten med de statistiske prognosene som standardbehandlinger bygger på også når det gjelder mulige livsvarige bivirkninger?
Fersk statistikk fra Cancer in Norway 2010 viser at under 20 prosent får tilbakefall og dør av brystkreft, men tallene viser også at det er få som overlever fem år, når de først har fått fjernspredning.
Når tradisjonell protokollbehandling gir så vidt dårlige odds for mennesker med metastasert sykdom, er det mildt sagt forunderlig at det ikke satses mer på andre strategier som kan motvirke at sykdommen utvikler seg, f.eks. med mål å styrke immunforsvaret.
Det kommer stadig ny forskning som viser sammenhenger mellom kosthold, livsstil og kreft, både når det gjelder forebygging og tilleggsbehandling. Hvorfor tar ikke onkologer slik forskning innover seg og anvender den i praksis?
Lytt til pasientene
Vi etterlyser større nysgjerrighet blant leger på ny forskning rundt kreft og kosthold, livsstil, og vi etterlyser bedre evne til å lytte til enkeltpasienten, som jo er ekspert på sin egen kropp.
Det kan ikke være negativt at en pasient prøver å hjelpe seg selv til å unngå at sykdommen utvikler seg.
Pasienter bør få innsikt i oddsene for at cellegift- og stråling virker, samt informasjon om sannsynlige bivirkninger og ettervirkninger kroppen påføres, før de aksepterer å ta imot cytostatika og/eller strålebehandling.
Og de bør gis oppdaterte kostholds- og livsstilsråd slik at de kan avgjøre om de vil endre levevaner mer i tråd med ny viten. På tide å utvide onkologenes verktøykasse?
En lengre utgave av artikkelen er publisert i magasinet Tara. Les mer om forskningen artikkelen bygger på.
