Enten er man et Jehovas vitne – eller man er ikke Jehovas vitne. Jehovas vitner er Guds folk og ikke en del av denne verden. Verden styres av Satan, og går mot sin egen undergang i sin nåværende form. Jehovas vitner hevder å forvalte selve Sannheten.
SE OGSÅ: NRKs samleside om Jehovas Vitner
Jehovas vitner er likevel en del av verden. En hovedoppgave er å være vitner for sannheten i verden, samtidig som båndene til verden ikke skal bli for tette. Dette kan i verste fall føre til at overgrep legges lokk på i menigheten. Det er også en tendens til at Jehovas vitner som får psykologiske vansker ikke alltid oppsøker den hjelpen de ville trenge, fordi det er en skepsis til «verdens hjelpere».
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Ulastelige i sin omgang med verden
To Jehovas vitner kommer mot deg på gaten. De er ulastelig kledd. Han har dress og håret kort og velfrisert. Skjegg og langt hår ble radert ut på 1960-tallet fordi man ikke ville knyttes til hippiene. Dressen er fra Zara, ikke Ferner Jacobsen. Man er en businessmann for Jehova.
Hun er kledd i en pen kjole, nysminket og med matchende smykker. Hun utstråler femininitet, men her er ingen overdrivelser. Mer flyvertinne enn discodronning. Begge bærer de dokumentmapper fra Ordning og Reda som inneholder Jehovas vitners kjæreste eie – ordene fra Gud. De henvender seg og spør om du vil vite hvorfor det er så mange problemer i verden, og hva som kan være løsningen på disse.
«Ved å smile kan du få folk til å slappe av og bli mer lydhøre for det du har å si», står det i en opplæringsbok for felttjeneste. Videre står det at «det at du er passende kledd, kaster dessuten glans over den organisasjonen du representerer, og det gir tilhørerne et positivt bilde av den Gud du tilber».
Individene representerer Guds organisasjon med sin egen kropp, og man er en del av en stor og viktig enhet som fronter Gud. Man er et vitne for Jehova i alt man er, sier og gjør. Én persons feiltrinn rammer gruppen som sådan.
LES OGSÅ: - Jehovas vitner har overgrepsarkiv
Majoritetens dom
Jehovas vitner er i dag kanskje den eneste minoritetsgruppen som fritt kan latterliggjøres. Jeg har selv blitt advart flere ganger mot å forske på gruppen fordi de vil kunne hjernevaske meg. Det er relativt utbredt å tenke at Jehovas vitner er medlem av gruppen mot sin egentlige vilje.
En journalist sa til meg: «Jeg kan ikke huske et eneste positivt oppslag om Jehovas vitner.» Det negative blikket bekrefter Jehovas vitners’ selvbilde som Guds utvalgte folk, og majoriteten kan speile seg og stadfeste at «vi er ikke som dem». Spesielt i disse førjulstider kan vi undre oss over hvordan det er mulig å ikke feire jul?
Det er en gjensidig skepsis mellom sekten Jehovas vitner og majoriteten.
Det er oss og de andre, begge veier.
Oppsøker ikke «verdens hjelpere»
Kombinasjonen å være ulastelig som Guds utvalgte og negative møter med majoriteten og verden får ulike utslag, og øker risikoen for å ordne opp i problemer internt, uten å be om hjelp utenfra.
Det påpekes jevnlig at overgrep i Jehovas vitner blir lagt lokk på. Vi har ikke forskning som kan si om det er mer overgrep eller skjuling av overgrep i gruppen Jehovas vitner enn ellers i samfunnet.
Men det har uansett vært enkeltsaker der overgrep ikke er meldt videre, og det er kritikkverdig overalt hvor det skjer. Skepsisen til «verdens hjelpere» bremser som nevnt noen ganger medlemmer av Jehovas vitner fra å oppsøke den hjelpen de trenger. Jehovas vitners presseansvarlig Tom Frisvold ga meg tilsvar en gang om dette temaet. Han hevder at prosedyrene for å håndtere overgrep eller mistanker om overgrep, har blitt forbedret etter hvert som årene har gått, som i resten av samfunnet (Psykologisk Tidsskrift, 2005, nr. 3, s. 52).
LES OGSÅ: Slik svarer Jehovas Vitner NRK
Religiøse problemer tas ikke på alvor
Jehovas vitner sier at de i dag også melder mistanker om overgrep til myndighetene, og at regelen om to vitner kun er knyttet til den interne vurderingen av eksklusjon. Dette er en utvikling som er bra for alle parter, så lenge praksisen faktisk utøves på grasrota i organisasjonen. Da kan håndteringen skje forsvarlig, og Jehovas vitner selv slipper negativ oppmerksomhet knyttet til dårlig håndtering av overgrep.
Bakgrunnen for at det blant Jehovas vitner er mistro til terapeuter, rådgivere og andre profesjonelle hjelpere er at man kan oppleve at problemene uten videre tolkes i lys av menighetstilhørigheten. Det er for lite kompetanse på religiøsitet og religionspsykologi «der ute».
Dette underbygges av den offentlige utredningen «Religiøse grupper og bruddprosesser: kunnskapsstatus, erfaringer og hjelpebehov» fra 2008, som avdekket at kunnskap om religion og det å være religiøs, synes å være en mangelvare i store deler av terapeutstanden.
Flere sier i intervjuer at de har opplevd at hjelperne hadde forsøkt å snakke, le eller medisinere vekk trosrelatert tematikk. Her er det en jobb å gjøre! Religion er ikke bare et privat tema man kan tenke litt på hjemme i sofaen med en kopp te i hånda. Menneskers religiøsitet og livssyn har mange implikasjoner, og burde være en selvsagt del av opplæringen til profesjonelle hjelpere.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Leve sammen – inntil videre?
Jehovas vitner hevder at endetiden er nært forestående. Uansett om de har rett eller ikke må vi inntil videre leve sammen. I Norge anerkjenner vi minoriteter, og Jehovas vitner er en av minoritetene vi har. Jeg håper at Jehovas vitner i fremtiden blir møtt på en bedre fundert måte av samfunnets hjelpere, og at vitnene ikke vil nøle med å oppsøke hjelp ved behov. Men samfunnet krever samtidig av Jehovas vitner at overgrep håndteres forsvarlig, både gjennom regelverk og i praksis.
