I nærmere to tusen år har folkene langs Li-elva sør i Kina brukt skarver til å fange fisk. På bambusfåter blir de fraktet ut på den nattestille elva. Rundt halsen har eieren knyttet ei snor. Akkurat så stramt at små fisk sklir gjennom mens større fisk bare kommer et stykke ned. Fuglene med halve fisk stikkende ut av gapet, svømmer lydig tilbake til flåten der eieren forsiktig trekker fisken ut igjen. To års trening må til før fuglene er klare til å fange fisk på denne måten, men med stekkede vinger er de blitt så dårlige flygere at de aldri stikker av.

To kraftige lykter foran på flåten tiltrekker seg fisk og gjør også at vi innimellom kan se de svartglinsende fuglene i siluett mot den lyse elvebunnen.

Li-elven er en av Kinas store turistattraksjoner. Ikke først og fremst på grunn av skarvene, men fordi den renner gjennom det området som gjerne blir beskrevet som Kinas vakreste. Store grønne sukkertoppliknende fjelltopper kranser deler av den brede elven på dens 437 km lange ferd fra Mao-fjellene og til den møter Xijiang-elven.

De siste årene har imidlertid vannstanden vært lavere enn noen kan huske og elvebåtene som tar turistene fra Guilin til Yangshou sliter nå for ikke å gå på grunn. Dette til tross for at dette er et område som normalt ikke har vannmangel. Elven har nå fått mer dramatiske flommer og lengre og mer bekymringsfulle tørkeperioder. Noe som dels skyldes intensiv skogsdrift i nedbørsfeltet og at velstandsøkningen i Kina fører til økt vannforbruk. Og vannet, ja det tas jo fra elven.

Tett båttrafikk preger Kinas elver

Foto: Ivar Grydeland/NRK