Tilbake fra de utdødde

Hopp til innhold

Vi så det på film allerede for 20 år siden - i Jurassic Park. Vitenskapen gjenoppliva dinosaurene, noe som fikk katastrofale konsekvenser.

Dinosaurene kommer nok ikke tilbake, men for enkelte dyrearter som har blitt utrydda i løpet av de siste 200.000 åra er det nå reélt håp.

Les: Enda nærmere mammut-kloning

For å rydde opp i eventuelt språkkrøll med én gang: Vi har ikke noe norsk ord for å hente tilbake dyrearter som allerede har dødd ut.

På engelsk bruker de de-extinction og de-extinct, jeg har tatt meg friheten å oversette disse begrepene til de-utryddelse og de-utrydda.

De-utrydda i sju minutter

Ett dyr har allerede blitt klona fram etter at arten døde ut - den pyreneiske fjellgeita - men gleden var kortvarig.

Ei forskergruppe leda av José Folch begynte å sette inn cellekjerner fra den siste levende pyreneiske fjellgeita inn i geiteegg som var tømt for egen DNA, og plasserte disse eggene i geiter som skulle fungere som surrogatmødre.

Etter 44 forsøk hadde sju dyr blitt gravide - seks av dem spontanaborterte.

I juli 2003, fire år etter at artens siste eksemplar døde, ble det på ny født ei pyreneisk fjellgeit - ved hjelp av keisersnitt.

Den nyfødte geitekillingen strevde åpenbart med å puste, og sju minutter senere var arten nok en gang utdødd.

Alberto Fernandez-Arias forteller om forsøket på å deutrydde den pyreneiske fjellgeita:

Frosk, mammut og tiger

I dag jobbes det seriøst og målretta med å de-utrydde flere forskjellige dyrearter.

I Australia har de kommet et godt stykke på vei når det gjelder den magerugende frosken Rheobatrachus silus.

De har reaktivert døde celler, og gjenoppliva den utdødde froskens arvemateriale i prosessen. Prosjektleder Mike Archer er overbevist om at utfordringene de nå vil støte på er av teknologisk art - ikke biologisk.

Les: I ferd med å gjenopplive munnfødende frosk

Forskere fra samme land har også gjort flere forsøk på pungulven - bedre kjent som tasmansk tiger.

I Sør-Korea jobber de med å klone en mammut - permafrosten i Sibirs evne til å bevare vev gjør at det visstnok skal se lyst ut.

– Nå går det 13 mammut-celler på dusinet, her er det utelukkende snakk om finansiering, sier Hendrik poinar - ekspert på mammut-DNA ved University of Ontario - til National Geographic.

– Vi har et ansvar

Hvorfor skal vi egentlig de-utrydde utdødde arter? Hvordan velger vi ut hvem som skal få den æren? Er en arts arvemateriale alt som kreves - er genomet nok til å gjøre en mammut til en mammut? Er det noe poeng i å de-utrydde dyr som ikke lenger har noe naturlig habitat?

Spørsmålene knytta til de-utrydding er mange, og når det kommer til etiske problemstillinger kan selv ikke moderne teknologi gjøre jobben for oss.

Michael Archer, paleontolog ved University of New South Wales, jobber aktivt for de-utryddelse, og mener vi har et ansvar for å få enkelte arter tilbake.

– Vi bør fokusere på å de-utrydde arter som menneskene har utrydda. Noen arter, for eksempel den tasmanske tigeren, er nøkkelarter - tapet av den har ført til enda større ødeleggelser på miljøet, sier han til NRK.no.

Han påpeker at utdødde dyr representerer en stor del av det globale arvematerialet, og sier at det kan vise seg uklokt å la alt det forsvinne hvis vi har muligheten til å få det tilbake.

Se Archer prate om de-utrydding:

– Vi har en gjeld å betale

Nord-øst i Sibir ligger Pleistocene-parken - et naturreservat der det subarktiske steppelandskapet som dominerte området under siste istid er forsøkt gjenskapt.

Grunntanken bak parken er at det var dyrene - ikke temperaturen - som opprettholdt økosystemet der, og at jakt - ikke global oppvarming - har skylda for at landskapet nå er langt mindre fruktbart.

Geofysiker Sergey Zimov er primus motor for prosjektet, og han nøyer seg ikke med å tilbakeføre dyr som nå lever i andre områder, han vil de-utrydde flere av artene som hadde tundraen som sin tumleplass.

– Menneskene har utrydda utallige arter, noe som har ført til nedsatt biologisk mangfold, og forandring i økosystemer. Naturen vi ser i dag er bare rester etter palassene som var der før vår tid. Vi må betale vår gjeld til naturen, sier han til NRK.no.

Han sier det strengt tatt ikke direkte til oss, men kommuniserer via satellitt-telefon fra Sibir til sin kone som videreformidler svarene på e-post.

Zimov lister opp tre faktorer - i prioritert rekkefølge - som han mener bør legges til grunn når vi skal avgjøre hvilke arter som eventuelt skal de-utryddes:

Hvor lett de-utryddings-prosessen er når det gjelder teknologi og kostnad.
Om økosystemet arten holdt til i fortsatt eksisterer.
Hvor viktig arten var i sitt økosystem.

– Sabeltanntigrenes tid er forbi

Sergey Zimov sier at han ikke ser noen som helst grunn til at vi ikke skal de-utrydde dyrearter. Mike Archer er litt mindre bastant.

– Det kommer an på skapningen. Jeg hadde ikke villet gjenopplive bakterien som forårsaka Svartedauen, det er også svært mange mennesker jeg ikke hadde likt å se gjenoppstå. Men det er ingen pattedyr, reptiler, fugler, amfibier, fisk eller planter som vi har drevet til utryddelse de siste 500 åra jeg ikke vil ha tilbake.

Arild Skedsmo er fagsjef i WWF Norge, han er opptatt av at dette ikke tar bort fokus fra kampen for å bevare de artene vi allerede har.

– Sabeltanntigrenes tid er forbi, nå må vi ta vare på det artsmangfoldet vi har, sier han til NRK.no.

Han påpeker at arter nå forsvinner i et langt høyere tempo enn det de har gjort før, og at det er det enorme tapet av artsmangfold på kort tid som er hovedutfordringa.

– Selv om du klarer å gjenopplive én art vil ikke det kompensere for alle de tapte artene. Alger, sopp og småkryp er også viktige, og skal du de-utrydde symboldyr trenger du habitatet.

– Lite visjonære

I Norge har vi uansett lite å bidra med på dette punktet sånn som lovgivinga er nå.

– Vi har et forbud mot kloning, det står i genteknologiloven. Det er forbudt å klone dyr, det eneste unntaket er til forskning og medisinsk virksomhet - men det må fortsatt søkes om dispensasjon, forklarer Hallvard Svenbalrud i bioteknologinemda til NRK.no.

Zoolog Petter Bøckman er ikke videre imponert over nevnte nemd.

– Jeg synes bioteknologinemda er lite visjonære, sier han til NRK.no.

Bøckman påpeker paradokset ved at loven sier at det er forbudt med kloning av dyr og alle høyere organismer, mens en stor del av dyreriket kloner naturlig i reproduksjonsøyemed.

– Mye av problemet er at politikere som snakker mye og høyt om bioteknologi ikke har noen som helst faglig bakgrunn - og dette gjelder begge sidene i debatten, sier Bøckman.

Han forteller at geirfuglen, som ble utrydda på midten av 1800-tallet, nok hadde vært en art man kunne tenkt på å føre tilbake hvis man ser på hva som er mulig teknologisk.

Tror uroksen kommer først

Når Zimov skal sette opp en ønskeliste for hvilke dyr han vil ha tilbake er det tydelig at han har parken sin i tankene.

– Urokse, mammut, hulebjørn og hulehyene. Jeg tror uroksen kommer først, genene dens lever i moderne kyr. Det er et veldig nyttig dyr som vil få ideélle forhold i parken.

Bøckman får velge fritt fra øverste dyrehylle uten å ta hensyn til om de-utrydding er mulig for den spesifikke arten.

– Panserpadde, en salamander i 500-kilos-klassen som vralta rundt i sumpene, hatzegopteryx, en flyveøgle som var like høy som en giraff når den gikk på alle fire, og neandertalere - men de måtte hatt et eget reservat.

Mike Archer vil ha tilbake alle dyrearter som har forsvunnet på grunn av mennesker i løpet av de siste 500 årene.

– Forenkling av et hvilket som helst system - natur, kultur eller økonomi - øker mulighetene for systemfeil. Miljøets motstandsdyktighet øker proporsjonalt med det biologiske mangfoldet.

Han mener at vi - ved å utrydde stadig flere dyrearter - truer vår egen eksistens, men at det ikke er for sent å gjøre noe.

– Jeg tør ikke spå hvilken art som blir den første som blir de-utrydda, det er jo et slags kappløp mellom flere arter. Men til forskjell fra andre kappløp så vil alle som deltar i dette ha lyst til å hjelpe de andre over målstreken.

Lyst til å lære mer om de-utrydding? Da kan du lese disse artiklene: