Hopp til innhold

Flere av dagens ord kan ha overlevd i 15.000 år

– Vi kunne ført en enkel samtale rundt leirbålet med noen som levde under siste istid, sier forsker.

Språk

Det som en gang var proto-eurasisk utvikla seg til sju forskjellige språkfamilier.

Foto: PNAS doi: 10.1073/pnas.1218726110

"Du", "jeg", "ikke", "vi" - dette er fire av 23 ord som skal ha lenka sammen alle de eurasiske språkfamiliene.

Disse ordene skal alle kunne spores tilbake til språk som ble snakka på kontinentet for 15.000 år siden - mot slutten av siste istid.

– Ordene høres ikke likedan ut i dag, men de ville vært gjenkjennbare. I verste fall ville de vært i en form som var lett å lære å gjenkjenne, sier hovedforfatter bak rapporten, Mark Pagel, til ScienceDaily.

Superslektstre

Pagel og resten av forskergruppa ved University of Reading har studert kognater - ord i ulike språk som har samme opprinnelse - i flere av dagens språk.

De sammenligna kognatene med de 200 standard-ordene som lingvister flest er enige i at utgjør stammen i så å si alle språk, i tillegg så de på proto-ord - ord som forskere rekonstruerer basert på lydkorrespondanser for å beskrive kognater i for lengst utdødde språk.

Gruppa fant ut at enkelte ord har forandra seg så sakte at det er mulig å spore opphavet 15.000 år tilbake i tid.

Disse ordene tyder på at det eksisterer et lingvistisk "superslektstre" som forener alle de sju store språkfamiliene i Eurasia - indoeuropeisk, uralsk, altaisk, kartvelsk, dravidisk, tsjukotko-kamtsjatkisk, og eskimoisk-aleutisk.

– Vi kunne ført en enkel samtale rundt leirbålet med noen som levde under siste istid, sier Pagel.

Rapporten har blitt publisert i Proceedings of the National Academy of Sciences .

Tallord, pronomen og adverb

– Vi har et bruksmønster når det gjelder enkelte ord i dagligtalen, som gjelder for alle verdens språk, forklarer Pagel.

Han forklarer at tallord, pronomen og enkelte adverb blir bytta ut langt sjeldnere enn andre ord - at de kan ha ei "lingvistisk halveringstid" på mer enn 10.000 år.

– En tommelfingerregel er at ord som brukes oftere enn en én til tusen-ratio i dagligtalen har sju til ti ganger så stor sjanse for å kunne spores langt tilbake i eurasisk språkhistorie.

Han mener det bør forskes mer på dette, og håper gruppas rapport er med på å oppmuntre til det.

– Vi kan få svar på interessante spørsmål om migrasjon og evolusjon ved å gå språkveien.

– For godt til å være sant

Ivar Berg, språkforsker ved NTNU, er ikke overbevist om at Pagel og forskergruppa hans treffer blink med denne rapporten.

– Når en historie er for god til å være sann, er den ofte det. Hvorfor skal en statistisk metode på et blunk finne ut av ting som historisk språkvitenskap har strevd med i 200 år, sier postdoktoren til NRK.no.

Han anbefaler Sally Thomason - amerikansk lingvist med blant annet historisk lingvistikk som spesialfelt - sin kritikk av Pagels funn.

– Av de 23 ordene, har engelsk ifølge Thomason seks-sju ord, superstabile er de altså ikke.

Berg påpeker også at databasen de bruker for indoeuropeisk ser ut til å være basert på ei gammel, og delvis utdatert, ordbok, og at det ikke er tillitsvekkende at terminologien er uvanlig.

– Vi skal ikke være redde for å bruke statistiske metoder, men statistikk blir aldri bedre enn materialgrunnlaget den bygger på. Og her er det mange problem. Som Thomason konkluderer: «I think they have a serious garbage in, garbage out problem.»

Berg tror ikke praten mellom nåtidsmennesker og istid-mennesker hadde sittet løst rundt leirbålet.

– Vi hadde neppe forstått ord fra 15.000 år siden. For 6000 år siden var alle de indoeuropeiske språkene ei forståelig dialektgruppe. For min egen del sliter jeg både med irsk, sanskrit, russisk og albansk.