Veien til verdensrommet

Yarram, Australia i 1980:

– Hvor stort er universet?

Fem år gamle Sondre Jacobsen ser opp mot himmelen før han setter seg inn i den grønne Chrysleren. Pappa Torbjørn forklarer at universet er enormt, og at det i tillegg utvider seg med lysets hastighet.

– Men hva er på utsiden?

Torbjørn Jacobsen er riktignok sivilingeniør, men her kommer også han til kort. Han sier at ingen vet. Bilen ruller ut av oppkjørselen mens Sondre forgjeves forsøker å forestille seg hvordan noe kan være uendelig stort. Han klarer det ikke, men han skjønner at dette er noe han må finne ut av. Sondres ferd mot verdensrommet har starta.

Mojave, USA i april 2016:

Bussen med vordende verdensromturister har manøvrert seg fra Los Angeles og fram til en lite iøynefallende brakke i Mojaveørkenen. Ørkenvind og ørkensol kjemper om hvem som skal få bestemme temperaturen, tidlig på dagen vinner vinden lett.

En gjeng entusiastiske japanere er først ut av bussen. Deretter kommer en spanjol med kameradame på slep, han har en YouTube-kanal med over en million abonnenter. Så en kar fra Nepal, fulgt av to veltrente amerikanere. En fransk dame må hjelpes ned de fire trappetrinna. Hun er tidligere pilot, men både alder og fysisk form avslører at det er noen tiår siden. Det er vanskelig å spotte umiddelbare fellesnevnere, minste felles multiplum virker å være romfartinteresse og evnen til å hoste opp nok penger til å betale billetten.

Sondre er en av de siste som går ut av bussen. Han kartlegger området med blikket, tar et oversiktsbilde med mobilen, roper på sønnen Sebastian, og går mot brakkedøra.

Motsatt av NASA

Mojave Air & Space Port er et industriområde for luft- og romfartsrelaterte prosjekter, og ligger like ved det bitte lille tettstedet Mojave. Noen flystriper, mange lave blikkbrakker og tilsynelatende uendelig med plass.

Og akkurat her, i den brakka som er merka "Xcor", står en fullskalamodell av Lynx-flyet. Hvis ting går etter planen skal det fly skytteltrafikk til verdensrommet i løpet av et år eller to, og nå er de som allerede har kjøpt billett til verdensrommet invitert på besøk.

Det er lite som tyder på at det spartansk innreda rommet vi befinner oss i huser mannskap og maskineri som i nær fremtid kan starte en romfartsrevolusjon. Ingeniører, astronauter og pressekontakter rusler rundt og småprater med gjestene, stemninga er utprega gemyttlig. Sikkerhetstiltakene og hemmeligholdelsen man forbinder med ny romfartsteknologi ser ut til å være ikke-eksisterende. Xcor virker å være det motsatte av NASA.

Det lille flyet som står i et hjørne roper heller ikke paradigmeskifte, det minner mer om et overdimensjonert lekefly enn om noe som er i stand til å frakte folk til verdensrommet.

– Helt fantastisk!

Sondre stryker flyet med noe som vanskelig kan beskrives som annet enn kjærlig hånd. Selv om Lynx Mark II først og fremst er karbonfiber og en rakettmotor, er det også fartøyet som kan gjøre ham til første nordmann i verdensrommet.

Billettpris: 100.000 dollar

Sondre Jacobsen ble født i Bærum i 1975. Farens jobb i Det Norske Veritas førte til at Sondre hadde rukket å bo i Nederland, Australia og Sør-Korea før han fylte ni år. I Norge var det Sandnessjøen som var hjemme.

Etter videregående flytta han til Trondheim for å bli sivilingeniør og starta på marintek-linja på det som den gangen het NTH.

Med studier kom ny innsikt, Sondre begynte å få oversikt over hvordan verden fungerte, og oppdaga at man kunne regne seg fram til forskjellige ting. Verdensrominteressen ble spissa mot romfartsteknologi.

– Jeg hadde lyst til å bli astronaut, men skjønte fort at det var mye politikk involvert, og at det dermed var et sjansespill. Jeg kan godt ta sjanser, men bare i situasjoner der jeg kan redusere risiko gjennom bruk av min kløkt, kompetanse og sluhet. Jeg vil ikke forsake for mye heller, jeg skal jo ha familie og fritidsaktiviteter.

Sondre landa på at han måtte tjene penger for å oppfylle drømmen. I 1999 starta han sitt første selskap.

– Siden da har jeg starta mange, med varierende hell, men de siste åra har det gått bra. Alt jeg gjør på jobb er for å tjene penger, og det å være gründer er den morsomste måten å gjøre det på. Spisskompetansen min er å se hvilke ideer som er gode, og å skaffe offentlig støtte.

Så bra har det gått, at Sondre i fjor kunne kjøpe seg en billett til verdensrommet for 100.000 dollar. 214.-plassen i Virgin Galactics bookingkø hadde han for lengst sagt fra seg. Femten år tidligere trakk han seg fra siste audition til TV2-serien Astronautene da han fant ut at premien kunne bli redusert fra tur til penger.

Xcors opplegg virka derimot så solid at han slo til, og han synes ikke det er noe å si på prisen.

– Det er mange som bruker mye mer penger med et pennestrøk når de kjøper hus over takst.

En vitebegjærlig voksen

I Xcor-brakka blir de besøkende delt inn i grupper. Sondres gruppe ledes av Brian Binnie, testpilot for SpaceShipOne og den 435. personen i verden som tok turen til verdensrommet.

Binnie forteller om Lynx-flyet og viser fram korrekt bekledning i verdensrommet. Flyet har plass til to personer, pilot og turist. Det betyr at turisten også skal fungere som co-pilot, noe opplæringa de må gjennom i forkant gjenspeiler. De håpefulle har fortsatt ikke vært gjennom alle fysiske tester, det er foreløpig ingen garanti for at billett er ensbetydende med tur.

Når Binnie prater står hele gruppa i ro og lytter, med unntak av Sondre. Han går fram og tilbake mellom flyet og bordet med romdrakta – gransker, fikler, fotograferer. Men når Binnie spør om noen lurer på noe viser Sondre at han har simultankapasitet, han har fått med seg alt og er den eneste som kommer med oppfølgingsspørsmål.

Ifølge pappa Torbjørn var Sondre et ekstremt vitebegjærlig barn. Han er åpenbart en vitebegjærlig voksen også, omtrent 90 prosent av spørsmålene som blir stilt i løpet av dagen kommer fra ham, og det er et konservativt anslag.

Og det er nok av folk å spørre om ting. Vi møter Xcors sjefingeniør Doug Jones som forklarer hvordan XR-5K18-motoren fungerer. Samtalen mellom Sondre og ham ser ut til å gå litt over hodet på flere av tilhørerne, Sondre vil ha detaljer og spesifikasjoner.

Etterpå er det Rick Searfoss' tur til å svare på spørsmål. Han har klokka 939 timer i rommet, sist som kaptein på romfergetur i 1998, og burde vite hva han prater om. Den amerikanske astronauten sier at folk flest er veldig opphengt i vektløsheten i verdensrommet, men at det er den visuelle opplevelsa som virkelig tar tak i deg. Selv foretrakk han å sette på Enyas Orinoco Flow mens han fløy over Sør-Amerika og studerte Jordas krumming.

– Hva tror du blir den største utfordringa for oss, spør Sondre.

– Det at du aldri kan vite hva som blir den største utfordringa, svarer Searfoss.

En eksklusiv klubb

Hundre kilometer over havoverflata finner vi Kármánlinja, den markerer grensa mellom Jordas atmosfære og verdensrommet. Det er denne linja Lynx skal krysse. Kjapt opp, kjapt ned – ikke noen runde rundt Jorda. Akkurat nå er det seks mennesker som befinner seg over linja, nærmere bestemt på Den Internasjonale Romstasjonen.

Siden Juri Gagarin dro opp i 1961 har til sammen 547 mennesker fått oppleve verdensrommet på nært hold – det er færre enn ti i året. Det var like mange mennesker i verdensrommet i løpet av 1961 som det var i løpet av 2009, det har med andre ord ikke gått inflasjon i romreiser foreløpig.

Nesten 85 prosent av romfarerne har vært fra USA eller Russland. Tyskland, Kina, Japan, Canada, Frankrike og Italia har sendt opp mellom sju og elleve personer hver, mens 26 land kan skryte av å i hvert fall ha én astronaut – Danmark har Andreas Mogensen, Sverige har Christer Fuglesang.

Norge har foreløpig ingen.

Første gang vi prater med Sondre sier han at det viktigste er å komme seg opp i verdensrommet, at det å bli første nordmann ikke betyr så mye.

Litt senere forteller han at han er ekstremt konkurranseorientert og at han ikke liker å bli nummer to. Han mimrer tilbake til sommeren 1999, da han gikk til alle NTNUs turhytter. Et lite stykke på vei fikk han vite at det var noen som hadde gjort det før ham, og bestemte seg for å i hvert fall bli den første som gjennomførte turen uten regntøy. Da han fikk senebetennelse i kneet begynte han å gå baklengs. Han fullførte.

I Xcor-brakka kommer innrømmelsen.

– Selvfølgelig har jeg lyst til å bli førstemann.

Han tror vi står ved terskelen til menneskehetens andre romalder.

– Teknologiene som ble utvikla av NASA og andre var et resultat av politikk, og løsningene var for kostbare til å ha noen praktiske anvendelser. Nå handler det om å finne enkle og kostnadseffektive løsninger, og de kan også komme samfunnet til gode på andre områder enn romfart.

– Jeg vet at det ikke er farlig

Etter hvert blir gruppa vist inn i det aller helligste – hangaren. Her står det faktiske Lynx-flyet som Xcor-ingeniørene jobber på spreng med å få ferdig: motor for seg, flykropp for seg.

Alle får lov til å signere flykroppen, Sebastian også. Sondre har tatt med trettenåringen på tur for å få ham interessert i romfart.

– Jeg trodde jeg skulle kjede meg i hjel, men det har vært veldig artig. Det er helt utrolig at de har fått skalert ned flyet såpass mye uten å ofre funksjonalitet, sier Sebastian som en ekte sivilingeniørsønn.

Selfiefrekvensen øker blant romturistene, men Sondre fortsetter å vende kameraet utover. Han har aldri tatt en selfie, er ikke på Facebook, og er i utgangspunktet ikke særlig begeistra for rampelys. I dette tilfellet trumfer engasjementet for romfart motviljen mot å stille opp i media.

– Men det er bare mine nærmeste venner som vet at jeg har kjøpt billett til verdensrommet. Vanligvis er jeg flink til å skryte av ting jeg har lyst til å gjøre, men her har jeg tatt det litt med ro, fram til nå.

Sondre påpeker at han også er opptatt av å få ting gjort, og det kan se ut som om han har et poeng. Koieturen i 1999 er ett eksempel. Det faktum at han som tiåring ble yngste nordmann med svart belte i taekwondo er et annet. I studietiden ble han valgt til leder for verdens nest største studentorganisasjon, og han var med på å starte NTNU Technology Transfer.

Nå er det uansett noe annet. Han skal til verdensrommet i et bitte lite fly.

– Jeg vet at det ikke er farlig. Jeg er sivilingeniør, jeg ser hvordan de jobber. De gir ikke klarsignal før de er trygge på at dette funker.

Sondre forteller at samboeren kan styre sin begeistring for prosjektet. Pappa Torbjørn skulle helst sett at han fikk vite om det etter at det hadde skjedd.

– Han har alltid pusha grenser og vært en våghals. Samtidig er han reflektert og tenker konsekvenser. Jeg synes akkurat dette er litt i drøyeste laget, men har han bestemt seg så har han bestemt seg.

For Sondre har bestemt seg, det gjorde han for lenge siden. Sebastian forteller at pappaen har prata om å dra til verdensrommet så lenge han kan huske.

– Pappa er så sta at han kommer til å klare det.

Det blir nok ikke i år. Men kanskje til neste år?