Nesten hele vegen fra Troll til Utilgjengelighetspolen har vi kjørt langt den høyeste kammen på kontinentet. Nå, på siste etappe mot Sørpolen, forlater vi ryggen og beveger oss gradvis nedover mot lavereliggende områder.
Dette innebærer andre vind- og nedbørsmønstre enn vi har hatt til nå. Vi har begynt å se effektene av dette i dag, i form av skarpere snøskavler og mer sastrugi. Det er rett og slett blitt mer humpete.
Men konsekvensene er ikke bare negative. For det første er det blitt lettere for de som kjører å holde seg våkne! For det andre går farten opp og drivstofforbruket ned siden snøoverflaten er blitt mer solid. Legg til det stadig økende lufttrykket etter hvert som vi kommer nedover, og vi kan trygt si at resten av turen vil bli unnabakke i mer enn en forstand.
Dagen i dag har vært rutinemessig kjøring; ut klokka 8 om morgenen og så kjøring, kjøring, kjøring like til klokka 8 om kvelden. Alt i alt klarte vi 92 km uten uhell av noe slag, hvilket vi er godt fornøyde med.
Dagens høydepunkt var et utrolig funn rundt 25 km før vi stoppet. Rett framfor oss, midt i sporet, sto det plutselig en ensom skistav! Om det er vanskelig å finne den berømte nåla i høystakken, hva skal vi da si om en enkelt skistav midt på et fullstendig øde sletteland, tusenvis av kilometer vidt, et sted der knapt noe menneske før har vært?
Spørsmålet som følger er selvsagt: Hvem etterlot den der? Skistaven var av italiensk fabrikat, men hadde påklistret en norsk prislapp. Den stakk bare noen få centimeter ned i snøen, så vi antar at den ikke har stått her mer enn et par år. Noen som savner den…?
- Stein Tronstad
