Det var romsonden Cassini som først plukket opp glimtene på sin ferd rundt Titan, den største av planeten Saturns 62 måner.
I en del av Ligeiahavet, et havområde på størrelse med de største innsjøene i USA, så de en framvekst av noe nytt - og lysere - enn det som tidligere var antatt å være urørlige landområder. Men brått var det borte igjen - og brått tilbake.
Astronomene ved Cornell-universitetet og ved NASAs Jet Propulsion Lab har døpt flekken til det medievennlige «Den magiske øya». Plutselig er den der, plutselig er den borte.
- LES OGSÅ:
Det fordret ny forskning, som i går ble publisert i det tunge tidsskriftet Nature Geoscience.
— Dette funnet forteller oss at Titans nordlige halvkule ikke er så livløs som tidligere trodd, og at forandringer inntreffer, også her, sier stipendiat Jason Hofgartner ved Cornell-universitets naturvitenskapelige fakultet.
Forandringen var ikke dramatisk, og kunne lett vært oversett, men de driftige astronomene fra Cornell-universitetet i USA sammenliknet flere bilder fra samme område, og innså at de hadde funnet noe helt nytt.
Titan er geologisk aktiv, også på den nordlige halvkule, og den opplever årstider.
- LES OGSÅ:
- LES OGSÅ:
Metan flyter som vann
Årstidene på Jorda er riktignok ikke en god sammenlikning. Titan er den største månen i solsystemet, med en diameter på om lag 5150 kilometer, men noen jordkopi er den definitivt ikke.
Her flyter metangass som vann. Vind og regn former landskapet, men det er iskaldt og ugjestmildt. Snittemperaturen er friske minus 180, og trykket ved overflaten er 1,6 ganger Jordas. Atmosfæren er nitrogentung, som jordas, men uten livgivende oksygen. I stedet er det metan, propan og karbondioksid som rår.
Likevel er det årstidene som i astronomenes øyne nå påvirker Titan. Månens nordlige halvkule er på vei fra vår til sommer, og det gir seg noen underlige og tidligere ukjente utslag.
Slik ser det ut når en kunstner forestiller seg romsonden Cassini i bane rundt ringplaneten Saturn. Cassini har oppholdt seg i planetens nabolag i ti år, og den har fått besøke sju av planetens 62 måner.
Foto: NASA / APDen publiserte rapporten er derimot ikke noe endelig svar på gåten rundt lysflekken – den er bare et frampek til ny forskning. Som Hofgartner sier:
— Vi vet ikke hva som har fått denne øya til å dukke opp, men vi har lyst til å granske det videre.
- LES OGSÅ:
Spøkelsesøy, bølger eller isblokker
Funnet ble gjort i juli i fjor, og fram til da hadde astronomene slått seg til ro med at månens nordlige halvkule var helt tom for geologisk liv. Med de nye endringene i Ligeiahavet, ser forskerne for seg flere mulige forklaringer.
Først og fremst at vind over den nordlige halvkule skaper bølger på overflaten av Ligeiahavet, som nesen utelukkende består av metan. Disse bølgene kan dukke opp som en slags spøkelsesøy i Cassinis instrumenter.
En annen forklaring kan være at gass fra månens indre siver opp gjennom metanhavet og skaper bobler.
Isblokker kan ha løsnet fra havbunnen og flytt opp til overflaten. Det ville være en konklusjon som passer med at månen nå går inn i sommertida.
De samme frosne blokkene kan oppføre seg som slam i et elvedelta. Dersom de verken flyter eller synker, kan de presse andre stoffer opp til overflaten og gjøre dem synlig fra det ytre rom.
- LES OGSÅ:
- LES OGSÅ:
— Overraskende jordliknende
Professor Øystein Elgarøy ved Institutt for teoretisk astrofysikk.
Foto: PrivatDet som kanskje er det mest interessante å forske videre på, er hvordan geologien på Titan fungerer. Det er overraskende at planeten oppfører seg temmelig likt Jorda, fordi sammensetningen av atmosfæren er så dramatisk annerledes.
Det forteller Øystein Elgarøy, professor ved Institutt for teoretisk astrofysikk ved Universitetet i Oslo. Han er vanligvis talsperson for instituttet i saker som gjelder eksoplaneter, Jordliknende planeter i baner rundt fjerne stjerner. Han er vant til å se likheter, ikke forskjeller, ved andre himmellegemer.
Det underliggende prinsippet i jakten på eksoplaneter er selvsagt muligheten for liv.
— Til tross for at kjemien på Titan er annerledes fra Jordens, så har den mange trekk som ligner når det gjelder geologiske og meteorologiske fenomener. Og andre måner, som for eksempel Jupiters Europa, regnes som et av de mest lovende steder i solsystemet å lete etter enkle former for liv.
— Kunnskapene vi får om månene i solsystemet kan overføres til letingen etter liv utenfor solsystemet. Måner rundt eksoplaneter, eksomåner, kan være vel så lovende åsteder for utenomjordisk liv som eksoplanetene selv.
- LES OGSÅ:
- LES OGSÅ:
