Disse hundene er avla på vilje-genet

I 2007 ble Lance Mackey den første gjennom historien til å vinne det som i hundekjøringsverdenen kalles The thousand mile double.

Med få ukers mellomrom kom han og hundene hans først i mål etter to drøyt 160 mil lange løp – Iditarod og Yukon Quest.

Mackey kryssa Iditarod-mållinja først også i de tre påfølgende årene – med hunder som ikke først og fremst var avla på hurtighet eller styrke, men på arbeidsmoral og vilje.

Zorro og flokken

Historien om Lance Mackey hadde ikke trengt å bli spesielt hyggelig. På tross av at han var arvelig belasta – hans far, Dick Mackey, både grunnla og vant Iditarod – var det tidlig i 1998 lite som tydet på at han skulle følge opp suksessen.

28 år gamle Mackey var på den tida småkriminell, arbeidsledig og veldig glad i kokain, og i juni holdt han på å bli drept i et skarpladd fylleslagsmål. Like etter bestemte han seg for å forandre på ting – han flytta til Kenai-halvøya sør i Alaska og begynte å oppdra trekkhunder.

Mackey var blakk, og hadde ikke råd til hunder som allerede hadde utmerka seg på noe vis, løsninga ble derfor å adoptere hunder fra gata, og å overta de andre hundekjørere ikke ville ha.

Se Mackey og hundene her:

En dag kom han over den lille huskyen Rosie, som to andre hundekjørere hadde kvitta seg med fordi hun var for langsom. Mackey så likevel noe spesielt i henne – hun ville bare løpe. Han paret henne med en annen husky som var tilsvarende ivrig på å løpe, og fikk Zorro.

Zorro var ikke blant de raskeste, og ikke blant de sterkeste – men han lå alltid helt fremme i selen. Huskyen ville helst løpe så mye som overhodet mulig.

I løpet av de neste årene fikk Zorro 66 valper. Av de 16 hundene som trakk Mackey inn til Iditarod-seier i 2007 nedstamma 13 direkte fra Zorro. De tre andre var halvboren hans, nevøen hans og Zorro sjøl.

– Må like å løpe

Tidligere denne uka kom Robert Sørlie i mål som vinner av Femundløpet for ellevte gang. I likhet med Mackey ser han på vilje når han avler.

– De må like å løpe, og de må ha fart. Kjører du lange løp er du helt avhengig av å ha bikkjer som liker å løpe og tåler trøkket fra dag til dag.

• Les: – Nå er jeg kongen av Femundløpet!

Han har holdt på med hundekjøring i tre tiår, og merker stor forskjell på hundene han brukte i starten og de han bruker nå.

– Før var det sånn at jeg måtte inn i hundehuset for å hente hundene, nå spretter de ut og er klare til å løpe med én gang.

16 generasjoner - 100 prosent økning

Theodore Garland publiserte i 2005 en studie som tydet på at vilje og arbeidsmoral virkelig er genetisk betinga. Gjennom en tiårsperiode studerte Garland mus' vilje til å løpe, simpelthen ved å måle hvor langt de løp frivillig i et hjul som sto til deres disposisjon.

Det viste seg at en vanlig mus i gjennomsnitt løp mellom 5 og 6,5 kilometer hver dag. Etter hvert separerte Garland musene i to grupper – de som løp mindre enn gjenomsnittet og de som løp mer, for så å avle innad i de to gruppene.

Allerede i neste generasjon viste utslagene seg, og etter 16 generasjoner sprang de i den løpevillige gruppa i snitt 11 kilometer daglig.

Naturlig nok forandra kroppene til musene som ble avla på løpsvilje seg etter hvert som generasjonene gikk, mer overraskende var det nok at også hjernene forandra seg – de ble større.

Da begge gruppene fikk Ritalin, viste det seg at den lite løpsvillige gruppa sprang mer, mens den løpsvillige gruppa sprang like mye. Garland konkluderte med at det Ritalinet gjør med hjernen til vanlige mus allerede skjer naturlig i hjernene til de som elsker å løpe.

Læreren som ble OL-vinner

Amerikanske David Epstein jobber som journalist i Sports Illustrated, og ga i 2013 ut boka The Sports Gene: Inside the Science of Extraordinary Athletic Performances – historien om Mackey og hundene hans er via et eget kapittel.

Epstein sier at vi allerede ser klare tegn på at vår kunnskap om genetisk basert fysiologi styrer måten idrettsutøvere blir rekruttert på.

– I stedet for å lete etter genene i seg selv er det mer hensiktsmessig å bare måle fysiske trekk som kommer som et direkte resultat av disse genene, sier han til NRK.no.

Han forteller at både Australia, Kina og England har hatt stor suksess ved å måle utøveres fysiologi og deretter flytte dem over til idrettsgrener som er tilpassa deres kropper.

Den engelske læreren Helen Glover ble målt som en del av Sporting Giants-prosjektet før OL i London, og det viste seg at hun hadde utprega kort brakialindeks – altså kort underarm i forhold til total armlengde – i tillegg til lange bein. Kroppen hennes ble vurdert til å være perfekt for roing.

Glover hadde aldri rodd før, men fire år senere tok hun sammen med Heather Stanning Storbritannias aller første gull under OL på hjemmebane.

Når det gjelder undersøkelser direkte på gener forteller Epstein at det begynner å bli vanlig å teste for genmutasjoner som kan forårsake plutselige dødsfall på idrettsbanen. I tillegg tror han at vi i de nærmeste årene vil begynne å teste idrettsutøvere for det han kaller respondentgener.

– Det er viktig å ikke bare ha en høy basiskapasitet, men og også være i stand til å utvikle seg hurtig. Det ville være litt av et gjennombrudd om vi allerede fra starten av visste hvilken type trening hver enkelt idrettsutøver responderer best på.

– Rekordenes tid er forbi

På tross av laboratoriefremskrittene rundt omkring i verden tror ikke Epstein vi vil få oppleve noe rekordskred de neste tiårene.

– Absolutt ikke, i hvert fall ikke når det gjelder idretter som først og fremst lener seg på utøvernes hurtighet og styrke. Der utstyr spiller en stor rolle er det vanskeligere å spå.

Han påpeker at 1500 meter- og en engelsk mile-rekordene i snitt ble brutt åtte ganger i tiåret gjennom en femtiårsperiode, men at ingen av dem har blitt slått etter år 2000.

• Wikipedia: Verdensrekordutviklinga på 1500 meter

– Da konkurranseidrett ble tilgjengelig for utøvere over hele verden fikk vi plutselig se langt flere idrettsfolk som var genetisk fordelaktig utstyrt - nå er nok rekordrasepoken ugjenkallelig slutt.

Epstein tror likevel det finnes ett område der dette ikke gjelder.

– Det er i utholdenhetsidretter vi har mest å hente – der vil vi fortsatt se masse fremgang.

Kan vi avle idrettsutøvere?

Vi har avla dyr for å fremheve spesielle trekk i årtusener. Kan vi tenke oss at det samme vil kunne skje med idrettsutøvere?

Kinesiske Yao Ming – som med sine 2 meter og 29 centimeter er historiens høyeste NBA-spiller – er ifølge Epstein et resultat av flere generasjoner med bevisst avling på høyde styrt av det kinesiske basketballforbundet.

• Les: Sammenligner Sjakk-Carlsen med kinesisk gigant på 2,29 meter

– Denne typen avl vil virke akkurat like godt på mennesker som på dyr, selv om det åpenbart er et etisk minefelt, sier Epstein.

Han sier uansett at det at kvinner i større grad enn for noen generasjoner siden virkelig har mulighet til å satse på toppidrett gjør at vi ser flere og flere "tilfeldige" idrettsekteskap – tilhører du et idrettsmiljø er det større sjanse for at du gifter deg med noen fra et idrettsmiljø.

– For første gang i historien ser vi dermed en slags systematisk avling på toppidrettsutøvere.

Epstein sier at alt arbeidet med The Sports Gene fikk ham til å forstå at idrett er den ultimate arenaen for å ta innover seg menneskets biologiske mangfold.

– Vi er forskjellige, og burde bruke mer tid på å finne ut hvilken sport som passer for akkurat oss.

Se Schrödingers Katt – snarveier til gull klokka 19.45 på NRK1