«Boka ingen kan lese» er eldre enn antatt

Voynich-manuskriptet er skrevet av en ukjent forfatter på et språk ingen hittil har klart å tyde. Men nå er en av gåtene knytta til den mystiske boka løst - den ble skrevet mellom 1404 og 1438.

Se hele Voynich-manuskriptet her

Forskere spekulerer i kode

I 1912 fant bokhandleren Wilfrid Voynich ei spesiell bok i i ei kiste med bøker Jesuittordenen hadde lagt ut for salg i Roma.

Det viste seg fort at denne boka skilte seg fra andre bøker - den var skrevet med et skriftspråk ingen klarte å gjenkjenne. Fremmede, delvis latinlignende bokstaver er organisert på en måte som ser ut som ord og setninger, men der stopper likheten med skrevne ting vi kjenner fra før.

• Les: Romerrikets vekst og fall er lagra i trær

Det er nemlig ingen som har klart å tyde et eneste ord av det som står der.

– Er meningen kryptert, er det en kode av noe slag? Forskere har forsøkt seg med statistisk analyse av ord- og bokstavbruk, i tillegg til ulike former for kodeknekking - ingenting har ført frem, forklarer Greg Hodgins til physorg.com.

Han leder et fysikerteam ved University of Arizona som har jobba med å radiokarbondatere boka.

Hundre år eldre

Tidligere har forskere trodd at boka ble skrevet på 1500-tallet, men nå viser det seg at man må hundre år lenger tilbake i tid. Helt til et eller annet tidspunkt mellom 1404 og 1438.

Hodgins skar ut fire milimeterstore prøver fra bokas sider og brukte dem som grunnlag for dateringa. Prøvene ble så brent, for å strippe materialet for uønska forbindelser, alt som blir igjen etter en slik prosess er grafittstøv.

– De moderne metodene som brukes til å datere materialer er så følsomme at alle spor av nyere tilsmussing kan gjøre at man står igjen med feil resultat, forklarer Hodgins.

Selv om man nå vet hvor gammel selve boka er, er det vanskelig å si nøyaktig når den ble skrevet. Å karbondatere blekk er nemlig lettere sagt enn gjort.

– Karboninnholdet i blekk er ofte veldig lavt. I tillegg er datering av blekk festa til ark foreløpig noe vi rett og slett ikke får til, sier han.

Blekket har likevel blitt analysert, og forskerne har kommet fram til at fargene som er brukt stemmer overens med den tilgjengelige fargepaletten i renessansetida.

– Hvem elsker ikke gåter?

Hodgins presiser at han ikke er ekspert på å tyde skriftspråk, men forteller at boka ser ut til å ta opp tema som kan relateres til alkymi.

– Alkymi har ofte blitt assosiert med hemmeligholding, så det vil være naturlig at boka er skrevet i en slags kode.

Hodgins spekulerer i om store deler av boka er skrevet på et tullespråk for å skjule det egentlige innholdet. Han forteller om pussige tekster med repetering av ord nesten helt like setninger der bare ett ord er bytta ut.

Forskerne vet heller ikke hva bokas mange tegninger skal forestille.

– Er de botaniske? Marine organismer? Astrologiske? Ingen vet.

Hodgins forteller at han naturlig nok er svært fascinert av den spesielle boka.

– Jeg tror den er et vindu til en meget interessant persons hjerne. Det er en gåte ingen har klart å løse - men hvem elsker ikke gåter?