Kamilla Lindstrand

Kamilla Lindstrand skjønte ikke hvorfor hun prøvde å bli stygg.

Foto: JOHN-ANDRE SAMUELSEN / NRK

– Det er din skyld!

Kamilla var bare 11 år da hun ble voldtatt. Først som voksen husket hun hva han sa og gjorde.

Det var sommer. Kamilla og venninnen var på sommerleir. Padle, bade, ri og leke stod på timeplanen en hel, deilig sommeruke.

– Nå husker jeg at jeg allerede første dagen reagerte på blikket hans. Det var ikke godt.

Det ble en kort sommeruke for Kamilla. En dag klarte den unge mannen å få henne for seg selv og voldtekten var et faktum. Han påstod det var hennes skyld fordi hun var så pen.

– Du er så pen! Du er så deilig! Jeg kan ikke noe for det! sa han.

Etterpå løp Kamilla og gjemte seg og da de fant henne hadde hun allerede laget en dekkhistorie. Hun var syk og måtte hjem.

Siden tenkte hun aldri mer på det. Før hun ble voksen.

Misbrukt av mor

Tor Halstvedt som barn

LITEN OG SØT: Tor Halstvedt som barn.

Foto: Mette Stensholt Schau / NRK

Også Tor Halstvedt fikk skylden for at moren hadde sex med ham.

– Hun mente jeg fristet henne, forteller han.

TABU: Tor Halstvedts historie har kommet i bokform

TABU: Tor Halstvedts historie har kommet i bokform

Foto: Mette Stensholt Schau / NRK

Han var tre år og lå på samme soverom som foreldrene. Om kvelden la han og moren seg alltid først. Mor skulle tidlig opp og melke kuene, så hun måtte til sengs tidlig.

Døra ble låst og så måtte han til pers. Detaljene i Tors historie er så groteske at det kan være vanskelig å tro at en mor kan gjøre sånt mot sitt eget barn.

– Det er vanskelig for meg også det - man blir jo hele oppveksten utsatt for påstander om at man er dum og at man juger. Men jeg vet det! Like sikkert som at jeg ser at himmelen er blå, slår Tor fast.

Også faren grep etter hvert til overgrep for å straffe guttungen.

Da han var sju år sluttet overgrepene. Da var mor gravid igjen og han fikk slippe ut av soverommet. Og han glemte og stengte den døra.

Nesten 30 år senere ble han rammet av en tung depresjon. Livet var ikke til å holde ut.

Så kom minnene.

Lærer barn om overgrep

Vanlig å glemme

Mary-Ann Oshaug

ERFAREN: Mary-Ann Oshaug startet og har drevet Incestsenteret i Vestfold i 28 år.

Foto: Jan Gulliksen / NRK

Det kan høres utrolig ut at man kan glemme en voldtekt. Eller fullstendig legge lokk på en barndom full av trusler, vold og seksuelt misbruk. Men det er ikke så uvanlig som man skulle tro.

Daglig leder ved Incestsenteret i Vestfold , Mary-Ann Oshaug, har drevet senteret og en hjelpetelefon i 28 år. Det startet hjemme i hennes egen stue. Hun var selv misbrukt seksuelt i barndommen og visste hvilket behov som fantes.

Nå tar de imot henvendelser fra både gutter og jenter i hele landet, også fra voksne som plutselig husker sin egen historie.

– Det kan være utløst av et ansikt som minner om overgriperen, en lukt eller en setning.

Oshaug forteller om "Anne" som kom til dem fordi livet raknet helt da hun hørte en setning hun kjente så alt for godt.

Den ferske samboeren ropte: "Anne, kan du komme og hjelpe meg litt?" Det var setningen faren alltid hadde ropt når han så sitt snitt til å misbruke henne.

Oshaug sier de erfarer at barnet ofte bruker masse energi på å skjule det som har skjedd og særlig hvis overgriperen er en del av familien og hverdagen til barnet.

– Barnet lærer seg at det verste som kan skje er å bli oppdaget, så da fortrenger de for å kunne leve videre med overgriperen i nærheten.

Som voksne kan altså en liten ting utløse et skred av følelser. Og minner.

Flauere for menn

Tor Halstvedt har en teori om hvorfor seksuelle overgrep mot gutter er mindre omtalt enn tilsvarende for jenter. Han tror det handler om hvordan menn ses på i samfunnet.

– Vi skal bare være lykkelige over å bli tilbudt sex! Vi skal ikke sutre over å ha fått sex lissom.

Senter for seksuelt misbrukte menn (SSMM) er en selvhjelpsorganisasjon som drives av menn som har blitt misbrukt selv. Det de har av penger til drift kommer fra Oslo kommune og Barne-, likestilling- og inkluderingsdepartementet.

Det er Endre som svarer denne dagen.

– De som velger å komme til oss gjør ofte det fordi de helst vil snakke med likemenn.

På SSMM er de ikke overrasket over Tors historie om at det er mor som var overgriperen.

– Omtrent halvparten av gutter som blir misbrukt av kvinner, blir misbrukt av mor, sier Endre på hjelpetelefonen.

Temaside: Overgrep mot barn

– Tro meg!

Tor Halstvedt

VOKSEN: Tor Halstvedt er i dag forfatter.

Foto: Mette Stensholt Schau / NRK

– Kona mi trodde på meg fra første stund, sier en rørt Tor Halstvedt. Å bli trodd betyr alt.

Han var 36 år da han husket hva som gjemte seg i hans barndom. Da var han singel, brått psykisk syk og bodde i Oslo.

Nå har livet blitt bra. Med barn, kone og rekkehus i rolige omgivelser. Hagen er hobby og drømmen om et forfatterskap oppfylt. Men nå glemmer han ikke lenger.

I år kom boka Tabu. Den 15. boka han har satt navnet sitt på, men antagelig hans viktigste. Der forteller han i detalj hvordan han opplevde sine første barneår. Der forteller han også om metoder for å bearbeide det vonde. For det finnes håp.

– Man kan skrive historien sin på nytt. Med en ny slutt, sier han.

Enkelt forklart kan man stå foran speilet og fortelle sin historie. Slik som den var, detaljert og i nåtidsform. Så gjentar man den fortellingen, fortsatt i presens-form, men denne gangen endrer man slutten.

– For eksempel kan man fortelle at rett før det fæle skal skje så kommer det en politimann inn og stopper det. Eller du kan fortelle at du er voksen og at du tar igjen og gir overgriperen bank.

Det har hjulpet Tor. Men det ligger også flere år i terapi inne i helbredelsen. Det er ikke bare enkelt og helt bra blir det kanskje aldri.

Aldri fikk han seg til å konfrontere foreldrene med det han husket. Nå er de døde.

En måte å overleve på

 Forsker og psykolog Ellen Kjærulf Jepsen

FORSKER: Psykiater Ellen Kjærulf Jepsen sier det er typisk å glemme traumatiske opplevelser som barnet ikke klarer å sette ord på.

Foto: Unni Tobiassen Lie

– Dette handler om frykt. Og når ingen er der for å trøste og barnet ikke har ord for å forklare hva som har skjedd dem, så er det sinnets måte å håndtere traumer på, sier psykiater Ellen Kjærulf Jepsen.

Hun er ikke overrasket over at minner om overgrep er begravd i mange tiår før de kommer fram. Slik er kroppens forsvarsmekanisme, ifølge henne.

– Det er normalt ikke å huske noe fra før man er tre år. Men hvis en person ikke har minner fra barndommen over den alderen, så spisser vi ørene, forteller hun.

Jepsen mener dette også er et stort problem i rettsvesenet.

Det er vanskelig å bli trodd fordi man ikke har husket det tidligere. Hennes erfaring er at det tvert imot er veldig typisk at et barn har koblet hendelsen helt ut av minnet.

– Men i sanseapparatet lever minnet videre og plutselig er det noe som trigger minnet og så kommer det gradvis tilbake.

– Ikke se på meg!

Kamilla Lindstad

SKJULT: Kamilla Lindstrand kler seg i vide klær

Foto: JOHN-ANDRE SAMUELSEN / NRK

Den voksne Kamilla bærer fortsatt med seg den lille jenta som ble redd for et blikk der på den sommerleiren.

– Jeg liker ikke den dag i dag å bli sett på av menn.

Hun utstråler ro og har ingen problemer med å fortelle sin historie. Men når andre kvinner kan føle seg attraktive og ta det som et kompliment at menn kikker når de er i butikken, så blir Kamilla urolig av det. De flagrende klærne er en del av hennes stil - litt hippie og litt bohem. Men det er også en måte å skjule seg på.

– Av og til kjøper jeg kjoler som er litt mer kroppsnære. Men klarer aldri å gå ut med dem. De henges tilbake i skapet.

Sammen med kjæresten kan de le litt av det i dag. Han fikk hennes historie da forholdet ble så stabilt at hun følte at det var de to som hørte sammen for alltid.

– Jeg har i alle år følt at jeg ikke har eid kroppen min.

Kamilla Lindstrand liker farger

FARGERIK: Kamilla omgir seg med glade farger i huset hun deler med datteren.

Foto: Mette Stensholt Schau / NRK

I mange år drev hun med selvskading. Ansiktet ble filt med fotfil til det blødde. Hvorfor hun gjorde det kunne hun ikke forklare. Nå skjønner hun. Hun ville ikke være pen for da kunne det skje ekle ting.

– Jeg er glad jeg ikke fikk arr i ansiktet.

Det gikk bra - hun er fortsatt pen - og slipper å se på konsekvensene av mannens voldtekt hver gang hun ser i speilet.

I det lille huset i Tønsberg bor hun og tenåringsdatteren. Da datteren begynte på ungdomstiden fortalte Kamilla henne sin historie.

– Det ble både tungt og fint. Jeg ville at hun skulle være mer forberedt enn jeg var på hva som kan skje og at hun skulle vite at hun alltid kan komme til meg og fortelle hvis noe vondt skjer, avslutter Kamilla.