Vil skrive seg tilbake til livet

Siri Langaas på Nøtterøy er fortsatt fanget i sorgen etter sønnen Kristians død for snart åtte år siden.

Nå skriver hun bok i et forsøk på å få, i alle fall litt, av livet sitt tilbake. Hun synes det er vondt å se at verden går videre som om ingen ting har hendt, mens hun sitter fanget i sorgen etter tapet av sitt eneste barn.

Den grusomme dagen

18. november 2006 stoppet verden for Siri Langaas. Den dagen drepte eksmannen hennes sin daværende samboer og sin far i Sandefjord, før han kjørte til Nøtterøy.

Les også:

• Drepte sønnen, faren og samboer
• Sandefjord-ofrene ikke skutt
• Ville tenne på hus

På Nøtterøy drepte han sin egen, 14 år gamle sønn Kristian, og skadet Siri med kniv. Det endte til slutt på et jorde i Andebu, omringet av tungt bevæpnet politi. Der valgte drapsmannen å sette punktum ved å skyte seg selv.

Marerittet fortsetter

Drapsmannen var død. Det ble ingen rettssak, og dermed heller ikke så mye medieomtale. Verden gikk videre for oss andre, men ikke for kvinnen med kuttskader i sengen på Sykehuset i Vestfold.

For Siri Langaas gjenopplever høstdagen for snart åtte år siden om og om igjen. Hun er fanget i sorgen og marerittet, og detaljene fra denne dagen er fortsatt like tydelige: "Nei pappa, nei pappa! Nei pappa, ikke drep meg! Pappa jeg er glad i deg!"

Kristians siste ord er umulig å glemme for Siri Langaas.

Skriving som selvterapi

Kristians venner er dratt inn i bokprosjektet. De kan fylle inn alle de sorte hullene i Siris minne; fortelle om Kristian, om ting de opplevde sammen.

Hun skriver boka som en slags selvterapi, for å bli frisk, for å få plassert tankene, for å orke å leve. Hun vil fortelle Kristians historie videre, til andre i en liknende situasjon. Men Siri Langaas ønsker at også dem som driver med sorgarbeid, psykologer og andre, skal lese boka.

På nattetid gjøres leiligheten om til skrivestue. Nå møtes Kristians venner hjemme hos Siri, til gode historier og latter.

– Ungdommene rundt meg har gjort mer enn psykologene har klart på åtte år, sier Siri.

Kristians beste venn Thomas André Johannessen hedrer kameraten med en tatovering, det samme har en av jentene gjort. De var barn da tragedien rammet venneflokken. Nå er de voksne, og blitt flinkere til å sette ord på ting.

Frykten for å glemme

I åtte år har detaljene fra den forferdelige dagen kommet tilbake til Siri Langaas. Hun er fanget i et gjentagende mareritt som aldri tar slutt.

Det grusomme paradokset er at hun må glemme detaljene fra den 18. november 2006, samtidig er hun livredd for å glemme detaljer og minner rundt sønnen.

– Selv om fornuften er med meg, så er følelsene gjemt bak forsvarsmuren. Jeg går og venter på at Kristian skal komme hjem. – Følelsene mine har ikke forstått det ennå.

For en stund siden gikk hun forbi en gutt som satt på noen paller utenfor en butikk i nabolaget. – Det var noe kjent ved ham, og jeg så at det var Kristian.

Gutten ble oppmerksom på at Siri så på ham.

– Jeg sa at han minnet meg om sønnen min, og fortalte ham hvor nydelig jeg syns han var. Han trodde sikkert jeg var kjempeskrullete.