– Jeg brøt fullstendig sammen. Jeg har aldri opplevd noe verre. Det gjør fremdeles noe med meg, sier Marianne Grimsgaard. Øynene blir blanke.
Det er en frisk høstdag i Larvik. I koppen er det søt og varm kakao. Men minnene fra en mørk høstkveld er like klare som om de var i går.
Datteren til Marianne Grimsgaard begynte å ruse seg før hun var blitt 14 år. For Marianne ble livet en kamp for å hjelpe datteren ut av misbruket gjennom en psykisk berg og dalbane som gikk opp bratte bakker og ned gjennom krappe svinger.
Marianne forteller historien med samtykke fra datteren, som hun har et godt forhold til i dag.
Det vonde valget
Etter flere år med opp og nedturene som datterens rusmisbruk innebar, opplevde Marianne at hun selv fikk helseproblemer. I perioden datteren ruset seg var hun borte fra jobben sin i helsevesenet i tre år.
– Jeg fikk atopisk eksem på begge armer, hodepine, magesmerter og vondt i skuldre og nakke. Jeg sov nesten ikke, jeg måtte hele tiden være på alerten, det var som å være i krigen hver eneste dag, forteller hun.
Helseproblemene tvang Marianne til å ta et svært vanskelig valg.
– Det var en høstkveld hun kom og ikke hadde noe sted å være. Jeg måtte be henne finne ut av det selv og si at hun ikke var velkommen.
Marianne glemmer det aldri.
– Det er vondt å stenge døra for ungen din som du forguder over alt i verden.
Vendepunktet
Å gi seg selv retten til å leve et godt liv, selv om datteren var syk, var et vendepunkt. Både for Marianne og datteren.
– Jeg skjønte at jeg måtte begynne å sette grenser for meg selv. Da begynte det å endre seg for henne også. Jeg tror hun kanskje ble redd for å miste familien, sier Marianne.
I dag er livet godt. Årene har gått siden den tunge høstkvelden. Datteren har vært rusfri i over syv år og er velfungerende i jobb.
– Jeg er en av de heldige. Min datter lever og er rusfri. Jeg har fått en hel familie tilbake og vi har et veldig godt forhold i dag, forteller Marianne.
Helseproblemer ikke uvanlig
Selv om Marianne ikke var rusavhengig selv hadde hun gått inn i en psykisk medavhengighet med sin datter.
Betine Sandland, veileder ved veiledningssenteret for pårørende til rusavhengige i Vestfold, sier at det å sette grenser for seg selv er med på å bryte opp det mønsteret man er med i sammen med den som ruser seg. Uten at man ønsker det er man medavhengig på den måten at man legger til rette for rusmisbruket.
Ifølge Sandland er det ikke uvanlig at pårørende til rusavhengige får helseproblemer og problemer med å stå i arbeidslivet. Hennes råd er å oppsøke hjelp om man er i en slik situasjon. Ved veiledningssenteret i Vestfold er terskelen lav.
– Du trenger ingen henvisning for å komme til oss. Samtalene er åpne. Det finnes ingen fasit for hva som er riktig når det gjelder å sette grenser for å ivareta seg selv og egen familie, sier hun.
