– Ja, jeg skal dø. Men det skal du også

Nå vil Sykehuset i Vestfold lære av pasienter som Sissel Thune for å bli bedre på å gi de tunge beskjedene.

– Ja, jeg skal dø, men det skal du også. Det er bare det at jeg kanskje dør i en litt yngre alder enn jeg ellers ville gjort.

Den tidligere læreren har et rolig, men bestemt blikk. Hun kommer ikke til å bli frisk fra kreftsykdommen, men understreker at hun ikke har noe å utsette på behandlingen hun får på Sykehuset i Vestfold. Selv om Thune ikke er med i filmen sykehuset har laget om kreftpasienter, så er hun i samme situasjon som pasientene i filmen.

Filmen «Pasientens stemme» er laget for at de ansatte skal bli bedre i Palliativt arbeid – det lindrende arbeidet. I filmen snakker pasientene om sine opplevelser som kreftpasienter. Flere av pasientene i filmen er døde, men stemmene deres hjelper likevel de ansatte på avdelingen.

Vil ikke ta håpet, men må være ærlig

En av dem som må gi pasienter beskjed om at de ikke kommer til å bli friske, men vil dø av sykdommen, er onkolog Karin Agnethe Semb.

– Det er en veldig krevende situasjon for pasienten.

Samtalen er tung for henne personlig også.

– Jeg skal innrømme det. Det er viktig for meg både før og etter å kunne snakke med andre i personalet og diskutere hvordan gjøre det best. Det å ha et godt arbeidsmiljø er helt avgjørende.

Forbereder seg godt

– Man faller til ro, sørger for at man ikke blir forstyrret underveis og snakker kanskje med andre i personalet som kjenner pasienten bedre. Det er viktig å rense hjernen for andre ting og være oppmerksom under samtalen.

Den erfarne legen understreker at det er viktig å være lydhør og se hvor forberedt pasienten selv er på samtalen.

– Noen, kanskje helst eldre, har forstått det før samtalen.

Semb mener man ikke skal ta håpet unødig fra pasienter, men understreker at det er viktig å være ærlig.

– Jeg vil ikke skape urealistiske forventninger.

Pasientens stemme

I filmen «Pasientens stemme» får man blant annet høre en historie der en pasient fikk vite diagnosen i korridoren på sykehuset:

«– Det var en lege som kom løpende forbi, og stoppet så vidt det var. Han sa at jeg hadde kreft, var alvorlig syk, og at jeg skulle overføres til Rikshospitalet. Så forsvant han. Jeg ble stående alene og lure på hva som kommer til å skje».

Slike historier ønsker de ansatte å lære av.

– Vi ønsket å se hva vi gjorde, og forbedre tilbudet til pasienter med uhelbredelig kreft, sier seksjonsleder på onkologisk palliativ på Sykehuset i Vestfold, Nina Firing.

Ideen var å styrke pasientenes stemmer og at de skulle være med å utvikle avdelingen.

– Så fikk den også den effekten at den har blitt et veldig godt virkemiddel i forhold å endre. Det tenkte vi ikke på forhånd, men det har den blitt.

Firing opplever at de ansatte er entusiastiske og ønsker å lære av eksemplene.

– Pasientene tok opp flere ting i filmen. Det å komme til akuttmottaket og få rask hjelp, og at de som tar imot har nok kompetanse. Flere tok også opp profesjonell kommunikasjon. Det at vi er tydelige til å kommunisere emner og områder som kan være vanskelige.

Blir borte i det medisinske

Marit Bjelland er assisterende seksjonssykepleier. Hun innrømmer at det var litt skummelt da filmen skulle lages, men er fornøyd med at det ble gjort.

– Det var de tingene som er lett for å bli borte i all den medisinske informasjonen. Det å bli bevisst på hva vi kan bli bedre på syntes vi var positivt.