– Det verste har vært frustrasjonen over at min datter ikke blir ivaretatt av samfunnet på samme måte som jeg føler et av mine andre barn ville blitt. Fremtidsutsiktene for Tina er ikke veldig gode på grunn av feilen som ble gjort, sier mamma Torhild Stafne.
Etter mye om og men fikk Tina Stafne 20.000 kroner i oppreisning for 23 års forsinka diagnostisering av hjertefeil.
Forskjellsbehandling
Advokat Tove Nissen-Sollie mener friske mennesker ikke hadde måttet leve med en slik hjertefeil Tina har hatt. Det hadde blitt oppdaget.
Foto: Mathilde Torsøe/NRKAdvokat Tove Nissen-Sollie mener at Tina har krav på langt mer, fordi livskvaliteten hennes har vært kraftig redusert lenge.
Pasientskadenemnda avviser imidlertid kravet, og de vil heller ikke betale saksomkostninger. Nissen-Sollie mener dette er forskjellsbehandling av personer med Downs.
Les også:
– Pasientskadenemnda hevder det er Tina som skal bevise at hun har vært syk. Dermed rammer dette de svakeste av de svake, nemlig de som er syke eller handikappede fra før av. Hadde ikke Tina hatt Downs syndrom, hadde feilen vært oppdaget for lenge siden, men Tina har ikke kunnet si ifra, fordi hun har Downs.
Nissen-Sollie mener friske mennesker ikke hadde måttet leve med en slik hjertesykdom, det hadde blitt oppdaget langt tidligere.
Fikk beskjed om at Tina var frisk
I dag er Tina 31 år. Legene oppdaget ikke det medfødte hullet i hjertet hennes før i 2006.
Da Tina var liten, forsikra legene foreldrene om at hun var frisk. I ettertid har staten innrømt at Tina ble glemt, derfor fikk hun oppreisning i fjor.
Nissen-Sollie mener imidlertid at Tina også oppfyller kravaenefor å få standarderstatning for barn eller mén-erstatning for voksne. Siste runde om dette gikk nylig i Oslo tingrett. For at en person skal få standarderstatning, må han eller hun ha fått en skade av det offentlige.
– Og skaden må være varig, og på minst 15 prosent, sier advokaten.
Ulik tolkning
Partene tolker kravet «varig» ulikt i paragrafene om standarderstatning og barneerstatning, trass i at de er del av samme lov. Nissen-Sollie mener kravet må bety at Tina har hatt mén av hjertefeilen i minst 10 år, mens staten mener det må bety at hun har hatt det hele livet.
– Jeg mener det er massiv støtte i forarbeidene for å tolke de to bestemmelsene likt, sier NIssen-Sollie.
Hun mener også at Tina ble fratatt de to personene som kunne ha kjempet for henne, fordi legene forsikret foreldrene hennes om at alt var i orden da hun var liten.
Partene er uenige om hvor lenge skaden har invalidisert Tina, og i hvor stor grad.
Les også:
Føler seg vingeklippet
Det finnes nesten ikke sykehusjournaler på Tina, derfor mener Nissen-Sollie at det er foreldrene som er i best stand til å si hvor lenge hun har vært dårlig.
– Eksmannen min mener det starta lenge før hun ble ti år, mens jeg mener det ble mer markert da hun var rundt ti år, forteller Thorild Stafne.
Fordi barn med downs-syndrom har lett for å legge på seg, tok Torhild og eksmannen Tina mye ut på tur da hun var liten.
– Hun virket som hun hadde veldig dårlig kondis. Og jo verre hun virket, jo mer trimmet vi henne. Fra 2001 gikk det bare en vei. Når vi var ute på tur var det som om vi var på tur med en som aldri beveget seg i det hele tatt.
Foreldrene tok likevel ikke Tina med til legen.
– Vi var helt overbeviste om at legene hadde rett. Vi stolte på dem som hadde kunnskapen og fortalte oss at Tina var frisk. Vi er fullstendig vingeklippet, de har tatt fra oss alle muligheter til å reagere.
– Retten må avgjøre
Mamma Torhild Stafne er sliten etter mange års kamp for datteren. Før jul kommer trolig dommen som avgjør om Tina får erstatning eller ikke.
Foto: Mathilde Torsøe / NRKKari Løchen i Pasientskadenemnda vil ikke si hvorfor de ikke ønsker å gi større erstatning.
Hun sier at nemnda skiller på ordet «varighet» i lovene om barneerstatning og standarderstatning fordi de mener at ordlyden og hensynet bak reglene er ulike.
– Og dette er også behandlet i høyesterettsdommer og i juridisk teori, og vi baserer vårt synspunkt på det, sier Løchen.
Hun sier det er vanlig å ha ulik forståelse av en lovbestemmelse, og at det er dette tingretten nå må ta stilling til, hva som ligger i bestemmelsen.
Torhild Stafne er sliten etter flere års kamp for å få større erstatning for datteras dårlige livskvalitet.
– Jeg syns hun er blitt neglisjert i samfunnet. For meg har hun derimot bevist sin verdi for lenge siden.
Dom i saken er ventet før jul.
