Hopp til innhold

Jordskjelvets tårer fra solens rike

Menn i Japan skal ikke gråte, men vi andre kan.

Gatebilde i Hitachi, Japan

Hitachi er en av byene i Japan som ble ødelagt av jordskjelvet og tsunamien.

Foto: Anders Tvegård / NRK

Anders Tvegård (USA)

Korrespondentbrevet denne uken er postlagt i lufta mellom Washington og Tokyo.

Japanerne vokser opp i den tro at det er positivt å kontrollere tanke- og følelseslivet. Det er en personlig sak som du ikke trenger å plage andre med.

Gråter du, er det et tegn på å at du har tapt selvbeherskelsen. Skam og ære, å miste ansikt eller ikke.

«Welcome»

Men Kenichi klarte ikke å undertykke følelsene. Mannen trolig i 60-åra var en av de første jeg møtte i Hitachi.

Kenichi, innbygger Hitachi

Kenichi som NRK møtte i byen Hitachi.

Foto: Leif Carlsson / NRK

Vi hadde blitt tvunget til å stanse nær huset hans. Veien var ikke framkommelig ned til sjøsiden. På kaiområdet lå biler og båter slengt oppå hverandre. Som om et utålmodig barn hadde forlatt lekene sine. Flere hus var skylt ut i havet. Kenichis hjem var det nærmeste Stillehavet som stod igjen.

Nå var han og kona igang med å rydde opp, eller rettere sagt, tømme huset for vann og leire for å se om det en dag kan bli mulig å bo der igjen. De hadde holdt på i to døgn allerede. Bare tatt pause da sola gikk ned og gått tilbake til skolen, som er omgjort til leir for de evakuerte.

Etter klokka 18 var det som om noen slukket lyset i Hitachi. Strøm fantes ikke.

Tolken og sjåføren vår får en hilsen på japansk og et dypt bukk. Kenichi setter ned bøtta med vann, strekker ut hånda og sier «welcome» til fotograf Leif og meg med tung japansk aksent. Flere ord kan han ikke. Jordskjelvet har ikke rokket ved høfligheten.

Tolken Jørgen hadde dagen før opplevd at en restaurant beklaget seg så masse over at de ikke kunne servere ham lunsj. Kjøkkenet deres var nemlig knust.

Naboene borte

Kenichi forteller at han og kona la på sprang innover i landet da tsunamialarmen gikk. De, og det som før katastrofen var nærmere 200.000 andre innbyggere, hadde fem minutter på seg.

Hans nærmeste slapp med skrekken. Naboene har ingen sett noe til.

Lokale myndigheter hadde ikke oversikt tre dager etter til tross for at Hitachi var et glansbilde sammenliknet med helikopterbildene fra nord i landet. Der har hele byer forsvunnet, eller det ligger bare fyrstikker igjen.

Han lurte på hvordan vi hadde klart å komme oss til Hitachi. Vi fortalte ikke om utfordringene med å få tak i en bil og så en sjåfør som var villig til å kjøre nordøstover. Kenichi ville ikke brydd seg stort om det.

Men det var interessant å høre at politiet hadde gitt oss tillatelse til å bruke motorveien fra Tokyo. Det tok drøyt to timer. Småveiene ville tatt minst sju dersom de var intakt. Vi hadde heller ingen terrengbil, men en standard femdørs hybrid personbil.

Anders Tvegård sammen med Kenichi i Hitachi

NRKs utsendte sammen med Kenichi i Hitachi.

Foto: Leif Carlsson / NRK

Mye å lappe sammen

Motorveiene var stengt for vanlig trafikk slik at ambulanser og kriseteamene skulle få raskt tilgang. De eneste vi så på strekningen - og spesielt de tre siste milene fra de japanske hagene i Mito til Hitachi - var veivesenets folk.

De var allerede igang med å lappe den tre felts motorveien, fikse de partiene av asfalten som stod opp som blomster og å heve veibanen, som hadde sunket foran bruovergangene. Understellet på bilen vår møtte asfalten flere ganger.

Neste punkt på lista er å få opp mobilnettet.

- Vi kunne ha trengt noen gravemaskiner for å fjerne rotet, sier Kenichi.

Store deler av Hitachi ble jevnet med jorda under andre verdenskrig fordi det lå så mye industri her. Nå har det skjedd igjen - med kraften av en bølge fire meter høy.

Vi står på en slags sti i gata. Rundt oss ligger søppel, ødelagte møbler, fisk som skulle foredles på mottaket, lyktestolper, et fotoalbum her og der og vrakrester fra knuste båter og hus.

Tårer til en fremmed

Kenichi gir meg harde fakta og har en pragmatisk tilnærming til katastrofen. Inntil vi snakker om kjernekraftverket, som lekker ti mil unna, hvordan det ser ut inni i huset hans og hvor naboene kan ha blitt av.

- Det gjelder å tenke positivt, sier han.

- Stå på. Kjempe.

Så kikker Kenichi ned, tar tak i hendene mine, retter blikket mot mitt. Jeg får en følelse av at han ikke tror på hva han nettopp sa. Det er mye vann i øynene hans. Grepet strammes.

- Det er vanskelig, innrømmer mannen med det grå håret.

Han begynner å gråte. Slipper ikke taket. Kona kommer bort, fjerner munnbindet, hvisker noe og tar med seg Kenichi. Han har brutt offentlig kode.

Kanskje han trengte å rense sjelen med noen tårer for en helt ukjent? Han snur seg og sier takk. Sammen løfter ekteparet et trillebår inn i huset for å fjerne mer skrot.

Historiene som smerter

Det er historiene som gjør vondt. Som brenner seg fast i minnet. Jeg husker det fra tsunamien i Thailand også, dit jeg ble sendt dagen etter flodbølgen andre juledag 2004.

Det er ikke de enorme ødeleggelsene som gjør sterkest inntrykk. Trøsten er ofte at dette er naturskapte katastrofer. Det er ingen politikere eller grupper som kan anklages, som i krig.

Folketomt Tokyo

Et folketomt Tokyo i den vanligvis så travle byen.

Foto: Anders Tvegård / NRK

Men i Japan er det en tilleggsdimensjon som forsterker redsel og angst. Ikke bare frykten for nye etterskjelv og de mange ryktene om nye bølger på havet. Men kjernekraftverket, som har vært ute kontroll fra dag en.

Japanerne frykter strålingen og får høre at nivået er så lavt at det ikke er noen fare for helsa. Andre kilder har også bekreftet at det ikke er farlig utenfor en gitt sone nå, men det har ikke vært mange tillitskapende tiltak de første dagene etter jordskjelvet, tsunamien og brannen i kjernekraftverket.

Selv FNs atomenergibyrå mener myndighetene ikke har fortalt alt. «Gi oss det verst tenkelige scenariet», sa folk i Tokyo til oss. De venter fortsatt.

Venter i usikkerhet, gjør også de tusenvis av japanerne, ofre for ufattelige naturkrefter, som er innesperret langs kysten nordover.

Video 82a61125-19d3-4a14-aeb1-a6e5ef267fa0.jpg

Fare eller ikke fare?

«Det er trygt her» fikk nordmenn høre på den norske ambassaden i Japans hovedstad. «Ingen grunn til å evakuere.»

Ambassaden ville orientere fastboende om hvordan de så på krisa som var under utvikling. En mer dempet analyse enn den som kom fra Oslo under fire timer senere.

Flyplassen i Tokyo etter jordskjelvet

Mange ville ut av Tokyo og Japan da strålingsfaren økte.

Foto: Anders Tvegård / NRK

På Viktoria Terrasse hadde utenriksdepartementets folk kommet fram til å at det var best å fraråde nordmenn å oppholde seg i Japan.

De fleste norske redaksjoner ringte sine journalister med ordre om å skaffe seg flybillett før et mulig kaos ville bryte ut.

Situasjonen var uoversiktlig og kjernekraftverket uforutsigbart. Samtidig sendte utenrikstjenesten flere medarbeidere fra Oslo for å styrke ambassaden.

Det eneste alle var enige om, var at det var mange nye ristninger i bakken. Småskjelv, etterskjelv, jordskjelv.

Evakuering

Dagen før reiserådet kom, ville vi forlenge oppholdet i Tokyo med ett døgn fordi vi var usikre på hvor lurt det var å kjøre forbi kjernekraftverket.

Luftveien var uaktuell, og andre ruter for å komme seg nordover til katastrofeområdet ville tatt dager, så vi måtte forbi Fukushima.

Sprekk i hotellveggen

Sprekk i hotellveggen.

Foto: Anders Tvegård / NRK

Men hotellet ville ikke forlenge.

Det til tross for at vi bodde på rom som var reservert ut uka til statsministerens næringslivsdelegasjon. Delegasjonen avlyste naturlig nok besøket, så de 130 rommene bare stod der ubrukte.

Men vi fikk altså ikke en ekstra natt. Hotellet hadde oppdaget sprekker i veggen. Noe som var helt uvanlig i jordskjelvforberedte Tokyo. Alle gjester skulle ut.

En annen grunn skulle visstnok være at vaskepersonalet ikke kom seg på jobb. Vi hadde ikke noe i mot å sove i samme sengetrekk en dag eller to, men det hadde hotellet.

Båtfølelse 20. etasjer over bakken

Fotograf Leif og jeg reiste lett med bare kamerautstyr og en håndbagasje hver, så det var ingen stor flytteprosess. Vi hadde kommet hjem til Washington fra minus 30 grader i Canada bare fire timer før telefonen fra Oslo vekket oss og fikk oss i retning Tokyo.

17 timer senere og med en tidsforskjell på 14 timer, var vi på plass.

Fotograf Leif Carlsson bygger studio

Fotograf Leif Carlsson bygger et provisorisk fjernsynsstudio.

Foto: Anders Tvegård / NRK
Uttesting av selvbygget studio, Tokyo

Utesting av utstyret før direkterapport til Oslo.

Foto: Leif Carlsson / NRK

Siden vi hadde bygd et provisorisk fjernsynsstudio på hotellrommet, hadde det vært greit å få bli.

Men det var bare å pakke sammen og finne en ny skyskraper.

Også vårt nye hotell gynget og svaiet med dønningene av etterskjelvene.

Det knirket i konstruksjonen flere ganger om dagen. Kleshengerne for fra side til side.

Personalet holdt seg i rekkverket i korridorene, men var rolige. Det gjorde at heller ikke vi løp ned trappene.

Vårt eneste lille forvarsel, var at nettilgangen ble brutt noen sekunder da skjelvet inntraff.

Ikke dramatisk, bare ekkelt. Dette er altså ett av skjelvene og hvordan konstruksjonen og vinduene lager lyd i 20. etasje.

Få minutter etter var det som å være i en båt, bare med utsikt over et bysentrum 20. etasjer over bakken.

Sårene - og tårene

For oss er det enkelt å sette seg på et fly og komme ut av elendigheten. Ikke alle er like heldige. Japanerne må leve med sårene fra katastrofen.

Hitachi, den ødelagte byen vi besøkte, betyr soloppgang.

Kenichi våkner hver morgen og håper natta bare har vært et mareritt. Det er vanskelig å tillate seg å tenke positivt gitt den håpløse situasjonen, men han prøver. Kjemper.

Han vet at bare han kan oppfylle sin egen drøm om å flytte hjem igjen gjennom hardt arbeid. Pensjonisttilværelsen er satt på hold.

Heldigvis har ikke Kenichi mistet noen, men det kan bli tårer av mindre.

SISTE NYTT

Siste nytt