Vietnam i hælene på Thailand

Han satt og spiste med medsoldatene. På et rundt bord dekket med det som fantes av mat i det sivile hjemmet utenfor Saigon. Nguyen Ba Phong var 24 år i 1972 og allerede offiser for 42 mann i den sørvietnamesiske hæren. Da pinnene ble lagt på bordet, og smattingen var over, hørte de en fjern lyd som kom fra under gulvet.

– Rotter! løy den sivile.

Før Nguyen ba Phong rakk å rive opp gulvplanken beordret han sine menn om å skyte. Åtte kommunister fra Viet cong fikk ikke vitne desserten.

Den samme mannen som beordret drapet på åtte mennesker viser i dag fram bilder av Danmark, Tyskland, USA, og Frankrike, sendt fra turister som vil si «takk».

Lokker med krigshistorie

– Vestlige turister vil reise utenfor turistmassene, de vil se virkeligheten. Det kan jeg tilby dem her i landsbyen min, sier Nguyen ba Phong, eller «Mr. Phong» til NRK.no.

Kataloger, bøker og postkort har blitt sendt til Mr. Phong fra turister som har vært på besøk hos ham landsbyen Thanh Quit i Sør-Vietnam. Han har skrivebøker stappfulle av personlige hilsener.

«Vi lærte mer av deg og landsbyen enn fra et dusin bøker».

«På hele vår reise i Vietnam var vårt møte med deg mest verdifullt».

«Håper våre veier krysses igjen».

Da Mr. Phong startet opp bedriften sin i 1995 var det langt mellom hver hilsen.

Fortsatt er Vietnam et land som er forbundet med krigen og ettervirkningene av den. Landsmennene ønsket turistene velkommen først tidlig på 90-tallet. Deretter ble Vietnam et populært backpackerreisemål, på grunn av mangel på hoteller og luksus.

De siste årene har Mr. Phong måttet kjøpe mange nye gjestebøker som utlendingene kan skrive i, etter at turismen har skutt i været.

Les også: Vietnam-soldat hjem etter 45 år

– Framtidens Thailand

Turistindustrien i Vietnam er ganske ny. For 25 år siden ble den økonomiske reformpolitikken «doi moi» eller «renovering» satt i gang. Reformen innebar at landet innførte markedsøkonomi med sosialistisk styring. Infrastruktur som flyplasser, veier, og hoteller ble bygget. Busselskap og turistorganisasjoner startet opp.

Etter at Vietnam ble med i WTO i 2007 har det også satt i gang utviklingstempoet i landet, som har forbløffet mange.

I løpet av 2011s ti første måneder har 4, 8 millioner turister strømmet til landet. Det representerer en vekst på 15, 8 prosent i forhold til året før, ifølge tall fra Vietnams nasjonale forvaltning av turisme.

I fjor hadde Vietnam den kraftigste veksten, og det fortsetter å gå oppover. 5,1 millioner mennesker reiste til Vietnam, en vekst på 34 prosent fra år 2009. Det forventes at når tallene fra november og desember er talt for 2011, vil det vise en nesten tilsvarende vekst.

– I løpet av drøye fem år kan vi anslå at det vil bli omtrent like stor pågang i Vietnam som i Thailand, sier Ragnar Wikstrøm, eier og daglig leder i Wikstrøms Reiser, til NRK.no.

Wikstrøm har reist i over 100 land og har vært i Vietnam et dusin ganger de siste 20 årene. Han tror Vietnam har blitt så populært fordi turister i større grad er ute etter opplevelser når de drar på ferie.

– Turister vil se de underjordiske gangene, møte de vennlige menneskene og oppleve de ulike trosretningene i landet. I tillegg får man mye for pengene og det er billig å reise dit. De har vært igjennom harde tider under og etter Vietnamkrigen, men det finnes det ikke sinne blant dem. De er ikke forbanna på amerikanerne, sier han.

Thailand ligger fortsatt langt foran, og tiltrakk seg 15 millioner turister i 2010, men Vietnams utviklingskurve viser at de er i hælene på nabolandet som har hatt et forsprang da turismen startet å spire allerede i 1970-årene.

Fra 1998 til 2008 hadde Vietnam en turistvekst på 286 prosent.

Les også: Forbereder mulig krig med Kina

Åpner hjemmene sine

Mr. Phong sitt arbeid går ut på å overbevise turister til å dra på en guidet tur gjennom landsbyen hans for 15 amerikanske dollar, cirka 87 norske kroner. For en vietnameser er Thanh Quit som en hvilken som helst annen landsby, med kuer og høner på veiene, små produksjoner av vin og tobakk, og matlaging på hvert gatehjørne.

– Men for turistene er dette et unikt bilde på hvordan en vanlig familie lever i Vietnam, sier Mr. Phong.

– Her lager vi risvin. Avfallet etter produksjonen gir vi til grisene, sier han og peker mot bingen der to sovende purker omfavner hverandre.

– Risvinen går som regel rett i hodet på dem, legger han til.

Les også: Vietnam-varsleren hyllet Wikileaks

– Tiden leger ikke alle sår

Bulldosere har i årevis gravd rom for hoteller, høye bygninger, bassenger og suvenirbutikker langs strand og land. Mye av det unike og hverdagslige i Vietnam er allerede borte. Samtidig er vietnameserne flinke til å ta vare på familielivet og de gamle tradisjonene.

– De er et av verdens lykkeligste folkeslag. De tar vare på hverandre og bor gjerne som en storfamilie i små hus. De unike tradisjonene vil ikke forsvinne med det første, sier Wikstrøm.

Mr. Phong avtaler som regel et møtetidspunkt, henter turistene i Hoi An, kjører de på scooteren sin, gjerne et par eller en mindre gruppe, viser dem rundt, og forteller alt han vet om Vietnam fra franskmennene koloniserte og fram til i dag.

Mye har skjedd på kort tid. Tiden leger ikke alle sår, sier han: «Men vi ser framover».

– Tiden etter krigen var forferdelig. Mange mennesker rømte. Heldigvis går det nå rett vei, og vi får det bedre og bedre, forteller Mr. Phong.

– Jeg ser på amerikanere og vestlige mennesker som venner, sier han.

Mr. Phongs onkel er også krigsveteran, men kjempet for den andre siden. Han bor i et lite hus like ved nevøen sin. Han sitter på sengen og ruller seg en røyk. De antikke hendene rister. Nguyen Ba Mon synger på siste vers, er skral, og han kan ikke lenger jobbe. Han tar store drag av den hjemmesnekret rullingsen, en mann av få ord.

– Vi kriget i prinsippet mot hverandre, sier Mr. Phong

Mr. Ba Mon ler og humrer til det han forstår. Foreldrene til Mr. Phong måtte gjemme kommunistnevøen sin da hele landsbyen var omringet av den vietnamesiske hæren.

– Vi har våre diskusjoner den dag i dag, sier Mr. Phong.

Les også: Fant massegrav fra Vietnamkrigen

Sender penger hjem

I kontrast sitter en annen krigsveteran i sin villa i byen Perth i Australia og byr på te. Thang Van Nguyen er president i «Vietnams veteraner i Vest-Australia», og driver nå sitt eget bakeri.

Livet har gått rett vei etter at han rømte fra Vietnam til Australia i 1985. I dag er det barna, kona og bedriften som får livet til å gå rundt. Han kunne aldri tenke seg å flytte tilbake til Vietnam.

– Jeg kan ikke leve i fortiden. Da kommer jeg ingen vei, sier Nguyen.

Han var knapt 20 år da han gikk på kurs for å lære å opptre i en M48-tank. I dag er han med på å samle inn penger hvert år til vietnamesiske krigsveteraner. I fjor fikk de inn over 43.000 australske dollar som gikk til vanskapte krigsofre som følge av Agent Orange, et av USAs kjemiske våpen under blant annet Vietnamkrigen.

Over en million mennesker sliter med ulike helseproblemer som følge av at USA sprøytet store mengder av det kjemiske middelet på vegetasjonen, noe som blant annet førte til at fienden mistet beskyttelsen med å kunne gjemme seg.

Sympati selger

Binh Le Van (28) ser ikke ut som de fleste andre fordi faren hans var en av mange som var i kontakt med det kjemiske stoffet under krigen. Le Van har ikke skjelett i armer eller bein, kun brusk og hud. Tre av de seks søsknene hans har slitt med vekst, dårlig syn, og hjerneskade.

Han sitter i rullestolen sin ved inngangen til krigsmuseet i Saigon og det strømmer mange turister til. De stopper opp og ser på ham. De kjøper håndlagde pyntegjenstander som Le Van og familien har laget selv.

– Til tross for vårt handikap har vi muligheten til å være en arbeidskraft. Vi lager ting for hånd, alt fra malerier til skulpturer, sier Le Van til NRK.no.

Bak familien, søsknene som spiller instrumenter, henger bilder som kan virke forstyrrende – fostre i glass og mennesker uten øyne.

– Min far ble forgiftet etter å ha drukket vann fra springen. Jeg er ikke sint på amerikanerne. Jeg er sint på alle de som produserer gift, sier Le Van til tolken som oversetter til engelsk.

– Jeg har lyst til å si til folk i min situasjon at de må prøve sitt beste for å leve normalt.

– Være nyttig for Vietnam.