Hvor dypt er USA involvert i Ukraina?

USAs regjering vil gi økonomisk støtte til Ukraina, som et tillegg til støtten fra Det internasjonale pengefondet, IMF.

– IMF er best når det gjelder å hjelpe stater som Ukraina med deres økonomiske utfordringer, uttalte USAs finansminister, Jacob Lew nå søndag.

– Vi er klare til å hjelpe, sa IMF-sjef Christine Lagarde i går.

Samtidig bekreftet talsmannen for Det hvite hus, Jay Carney, at USA vil gi direkte støtte til utdanning og helse.

• Siste: Dannelse av ny regjering utsatt i Ukraina

Økonomisk redningsoperasjon

Det er IMFs styre som avgjør hvem som skal motta hjelp og på hvilke betingelser. Styret består av fem personer, inkludert direktøren, og ingen av dem er for tiden fra Russland.

Men Russland er en av bidragsyterne til IMF, og vil dermed indirekte også bidra med støtte til den midlertidige regjeringen i Ukraina.

• Les også: – Ukrainas nye regjering er en gjeng med «maskerte menn»

Det forrige ukrainske regimet hadde i flere måneder ligget i dialog med IMF, uten at det ble oppnådd enighet.

Ifølge avisa The New York Times gikk forhandlingene tregt på grunn av spørsmålene om å kutte i subsidiene på energipriser til forbrukerne, kutt i offentlig forbruk og krav om færre byråkratiske reguleringer av økonomien.

Det er ikke klart om IMF vil opprettholde disse kravene i samtalene med den nye overgangsregjeringen, som har gitt beskjed om at den vil trenge 35 milliarder dollar, eller 210 milliarder kroner for å drifte økonomien ut året.

Med et så stort pengebehov er det ingen enkeltland som ønsker å stå som garantist for at det går bra. Derfor er det så viktig at Pengefondet blir lokomotivet i det som nærmest fortoner seg som en redningsoperasjon.

• Les også: – Ukraina kan gå konkurs i løpet av få dager
• Les også: Vesten frykter at Ukraina rakner

USAs rolle i og etter revolusjonen

Den siste ukrainske revolusjonen ble utløst av at president Viktor Janukovitsj nektet å signere en avtale med EU, det er det ingen tvil om.

Men etter at protestene var et faktum, er det mye som tyder på at den amerikanske ambassaden i Kiev har spilt en aktiv rolle.

Den famøse telefonsamtalen mellom det amerikanske utenriksdepartementets Europa-ansvarlige, Victoria Nuland, og ambassadør Geoffrey Pyatt i Kiev har fått mest oppmerksomhet fordi Nuland sa «fuck EU», og dermed fornærmet sentrale allierte.

Dermed druknet nyhetspoenget om at USA jobbet aktivt for å manipulere sammensetningen av en nasjonal samlingsregjering.

Nuland og Pyatt diskuterte taktikken for å holde den tidligere bokseren Vitalij Klitsjko utenfor regjeringen, mens de ville ha tidligere finansminister Arsenij Jatsenjuk inn.

I løpet av kort tid, kanskje allerede i dag, vil det bli klart hvem som skal sitte i den midlertidige regjeringen.

Men det er uansett skapt et inntrykk av at USA ikke tok sjansen på å la «det ukrainske folket bestemme sin framtid», slik det ble sagt offisielt.

Søndag uttalte ambassadør Pyatt for øvrig at ambassaden har tett kontakt med innenriksdepartementet, etterretningen og politiet. Tidligere har USAs forsvarsminister, Chuck Hagel, gitt sin ukrainske kollega komplimenter for å ha holdt hæren utenfor konflikten.

Det vil trolig gå en stund før vi har full oversikt over hvor involvert andre land har vært for og mot revolusjonen. Men det er heller ingen tvil om at også Russland har hatt noen fingre med i spillet.

Demokratieksport og Oransjerevolusjonen

Derimot vet vi en del om amerikansk støtte til «Oransjerevolusjonen» i 2004.

• Les også: Oransjealliansen som sprakk

En amerikansk professor, Mark R. Beissinger, skriver at amerikanske myndigheter brukte 65 millioner dollar, eller om lag 400 millioner kroner i tiden i årene som ledet opp til revolusjonen.

En stor del av pengene ble kanalisert gjennom ikke-statlige organisasjoner (NGO'er) til lignende organisasjoner inne i Ukraina.

Samtlige fargerevolusjonene hentet inspirasjon fra anti-Milosevic- bevegelsen «Otpor» i Serbia, som igjen var inspirert av en amerikanske guru for ikkevoldelig motstand, Gene Sharp.

Våren 2004 ble for eksempel 14 aktivister fra den ukrainske ungdomsbevegelsen «Pora» sendt til Serbia for opplæring – finansiert av USA.

Serbisk aktivister drev også opplæring i Ukraina. Samme serbiske organisasjon var en hovedinspirator for aktivistene som var drivkraften i revolusjonen på Tahrir-plassen i Kairo flere år senere.

Blant sentrale amerikanske ikke-statlige organisasjoner var Soros Foundation, Freedom House, National Endowment for Democracy, National Democratic Institute og International Republican Institute.

Den statlige bistandsorganisasjonen USAID sendte også millioner av dollar til en polsk-amerikansk-ukrainsk organisasjon, PAUCI, som så fordelte midlene videre til ukrainske organisasjoner.

Det er ikke kjent i hvilken grad disse organisasjonene har fortsatt å spille en rolle som aktive støttespillere for den ukrainske opposisjonen.

Men den aktive støtten forut for og under revolusjonen i 2004, har gitt grobunn for at Russland og landets ukrainske allierte har kunnet snakke om «utenlandsk innblanding».

Det hevdet for øvrig også apartheidregimene i Sør-Afrika og Rhodesia da blant annet de skandinaviske landene ga støtte til frigjøringsbevegelsene i det sørlige Afrika. Med rette.

Det er mange eksempler fra historien om innblanding for en god sak.

En skal bare være klar over at det kan bidra til å styrke motkreftene, slik det faktisk gjorde da Viktor Janukovitsj ble valgt til president i 2010.

Derfor er det nå så viktig å holde linjene til Russland åpne, parallelt med den økonomiske støtten til overgangsregjeringen.