Rømte fra arbeidsløshet i Italia – fikk drømmejobben i London

I myldret av folk som trasker rundt Londons mange gater, høres alltid mange aksenter. Men særlig et språk synes å gå oftere igjen hvis man hører nøye etter - nemlig italiensk.

Den britiske hovedstaden er en by full av muligheter, men også en kirkegård av drømmer.

Tok sjansen, og lyktes

Laura Guerrini fra Firenze er en av mange titusener, for ikke å hundretusener, av nyutdannede italienere som ikke fikk jobb i hjemlandet. Da hun var ferdig utdannet bygningsingeniør for to år siden, fant hun raskt ut at det ikke var en eneste jobb å få. Da kjøpte hun seg enveisbillett til London.

– Planen var å bli her noen måneder for å forbedre språket mitt, for så å dra tilbake til Italia. Så bestemte jeg meg bare for å prøve meg, og sendte ut noen CVer. Jeg ble innkalt til intervju og fikk så tilbud om en jobb her etter to måneder, forteller hun fornøyd.

Italienere er den tredje største folkegruppen som kommer til Storbritannia for å få jobb, slått bare av rumenere og polakker, ifølge Storbritannias offisielle statistiske byrå, ONS.

Den første store innvandringsbølgen fra Italia til London kom under Napoleonskrigene på begynnelsen av 1800-tallet, da omlag 4.000 slo seg ned i Storbritannia. Etterhvert samlet mange seg i bydelen Clerkenwell, rett øst for sentrum. Området kalles den dag i dag for «Little Italy», men det store antallet som har kommet de siste par årene har spredt seg utover mange flere områder i millionbyen.

Daglig besøk av jobbsøkere

Litt lenger vest, noen få kvartaler unna British Museum, er Leo Alaimo i gang med å klargjøre den italienske restauranten «Giotto» til innrykket av sultne lunsjgjester. Han har selv bodd og jobbet i London i største delen av sitt liv, men har aldri sett maken til antallet unge italienere som nå kommer innom og spør etter jobb.

– Det er helt galskap, det finnes ingen jobber i hele tatt (i Italia). Så de kommer hit med håp om å få seg et bedre liv, forteller han med fortsatt sterk sør-europeisk aksent.

Den lille italienske servitøren rister på hodet over forholdene i fødelandet. Selv anser han det som helt uaktuelt å flytte tilbake dit igjen. Han reiser kun tilbake til Italia på ferie, og synes synd på den unge generasjonen som nå må utenlands for å tjene til livets opphold.

– Det er ikke mulig å få til noen ting der. Derfor må de bare gjøre som alle andre - forsøke å få jobb i et annet land. Får de bare en eller annen form for jobb så får de et bedre liv, sier Alaimo før han slår over på italiensk med et par stamgjester ved et vindusbord.

De trekker alle på skuldrene over situasjonen i Italia og synes arbeidssituasjonen der er trist.

– Det er en invasjon

Enkelte kaller bølgen av italienske migranter for «Cafe Nero-generasjonen», fordi så mange får sin første jobb på nettopp en kafé, før de kanskje etterhvert kan ta i bruk utdannelsen sin. Rett ved det velkjente krysset Picadilly Circus i Londons West End, finner vi et velkjent stoppested for utvandrede italienere, en bokhandel som heter nettopp «The Italian Bookshop».

Bokhandelen er først og fremst rettet mot briter som vil lære seg italiensk, men har også blitt et slags «ekstra hjem» for utvandrede italienere, forteller de som jobber der.

Hit kommer de for å snakke italiensk, lese italiensk litteratur, treffe kjente og ukjente og ikke minst henge opp lapper hvor de tilbyr språkundervisning. En vegg i lokalet er nærmest tapetsert av små håndskrevne lapper fra folk som håper ¨å tjene noen ekstra pund.

– Det er en invasjon! slår daglig leder Ornella Tarantola fast når NRK spør henne om antallet italienere som kommer til London.

– De to siste årene særlig. Trolig fordi den italienske situasjonen ikke er særlig god. Det er mengder av unge folk som reiser etter universitetet, sier hun oppgitt og plasserer raskt skylden på en karismatisk tidligere statsminister som styrte landet i tre perioder.

De siste offisielle tallene som er offentligjort, viser at det fra mars 2014 til mars 2015 kom hele 330.000 italienere til Storbritannia. Enda mer oppsiktsvekkende var økningen fra året før, den var på 94.000 eller nesten 40 prosent.

Blir trist av utvandringen

I den samme bokbutikken møter vi også utvandreren Andrea Vitali. Han har bodd i kystbyen Brighton de siste fire årene. Der underviser han i engelsk på universitetet, men tar ofte en dagstur til London for å besøke den italienske bokhandelen.

Han understreker at han ikke måtte reise fra Italia, men dro fordi han hadde lyst. Og forteller om en nær eksplosiv økning av italienere, også utenfor London der han holder til.

– Da jeg flyttet til Brighton i 2011 var det ikke så mange italienere. Mens nå ser og hører

jeg italienere hver eneste gang jeg går ut. Det gjør meg trist, for mange kommer med gode utdannelser, men ender gjerne opp med å gjøre veldig enkle jobber, sier Vitali.

Selv om mulighetene er langt større i Storbritannia enn i Italia, påpeker han at det langt ifra er noe eldorado jobbmessig her, og at dårlige engelskkunnskaper ofte er et problem for mange av hans landsmenn.

Gjør vendereis

Etter to år i jobben som bygningsingeniør i London, fikk Laura Guerrini lyst til å sjekke ut jobbmarkedet hjemme i Italia igjen. Nå hadde hun ikke bare utdannelsen å vise til, men både erfaring og gode engelskkunnskaper. Også denne gangen fikk hun napp.

– Ja, nå flyr jeg tilbake. Det blir en stor forandring. Jeg skal ikke tilbake til hjembyen min, men til Milano, nordpå. Dette er det jeg alltid ønsket meg. Da jeg flyttet hit var tanken å bli her et par måneder å så flytte tilbake. Det blir likevel trist, for jeg har hatt det fantastisk her og fått gode venner. Det er et veldig bra sted å bo, sier hun med en anelse sorg i blikket.

Men Laura er nok likevel et unntak. Sju-åtte år etter finanskrisen slo rot i Italia, fortsetter landets unge å reise ut. Mange kommer ennå til å stoppe både i restauranten hos Leo, og i den italienske bokhandelen ved Picadilly Circus.