Tre skudd i Dallas – 50 år etter

Den 22. november for snart 50 år siden ble USAs 35. president skutt og drept i
Dallas, Texas. Sammen med sin kone kjørte han i åpen bil gjennom byen.

Den 24 år gamle tidligere soldaten, avhopperen og kommunisten Lee
Harvey Oswald avfyrte tre skudd mot presidentens bil fra et vindu i 6. etasje på Elm street, der han jobbet på et lager for skolebøker.

Den offisielle versjonen er at Oswald handlet alene da han drepte John F. Kennedy, men mange amerikanere tror fremdeles av han var en del av en sammensvergelse.

Oswald ble selv skutt og drept to dager senere og tok med seg – eventuelle – hemmeligheter i graven.

50 år senere

På pressemuseet Newseum i Washington DC står folk i kø for å slippe inn på «JFK» en tredelt utstilling om den ufattelige begivenheten for 50 år siden.

De fleste museene på «the Mall» i Washington er gratis, men på Newseum betaler de nærmere 150 kroner i håp om å forstå mer av det som skjedde og – ikke minst – hvorfor nasjonen fremdeles er så fascinert av John F. Kennedy og hans familie.

I hele år har Newseum arrangert seminarer og foredragskvelder,
filmer er blitt vist, eksperter har analysert, aktører fortalt og bøker er blitt presentert.

Det er ingen tvil om at de besøkende får mer kunnskap, mens myten forsterkes og vokser.

50 år tilbake i tid

Da senator John F. Kennedy fra Det demokratiske partiet gikk seirende ut av presidentvalget i 1960 var han med sine snaut 44 år den yngste presidenten USA noen gang hadde valgt.

Han var den første president født i det 20. århundre og hans 31 år gamle First Lady Jacqueline Bouvier Kennedy bidro sterkt til å gi Det hvite hus et ungdommelig preg.

Den avgående presidenten i 1961, Dwight Eisenhower var 70 år, hans Mamie var 65. Med sin stil og eleganse representerte Jack og Jackie en ny generasjon og en ny tid.

Bakgrunn og oppvekst

Begge to kom fra velstående hjem, John fra Massachusets, Jacqueline fra New York.

John var krigshelt, Jackie var blitt kåret til «årets debutant» i sosietetsspaltene. Hun hadde studert på prestisjetunge Vassar, han hadde sin utdannelse fra Harvard.

Jackie hadde et studieopphold på Sorbonne i Paris bak seg; mens JFK besøkte så vel Tyskland som Sovjetunionen på slutten av 30-tallet mens faren var USAs ambassadør i London.

De tilhørte den samme overklassen og vanket i en viss grad i de samme sirkler før de møttes «offisielt». De var rike og vakre, belevne og bereist da de ble introdusert i 1952.

Jackie var på det tidspunkt foto-reporter i Washington, mens John var Kongressmann i samme by. Han var midt i en valgkamp der han kjempet om en plass i Senatet. Han ble valgt og de to giftet seg høsten 1953.

En «vanlig» familie

I januar 1961 flyttet de inn i 1600 Pennsylvania Avenue, sammen med den 3-år gamle datteren Caroline og den to måneder gamle John som ble født etter at faren var valgt, men før han avla presidenteden.

Det hadde ikke vært så små First Kids i Det hvite hus siden før forrige århundreskifte.

De to sjarmtrollene bidro sterkt til å skape inntrykket av idyll, og amerikanerne elsket sin First Family.

De kunne ikke få nok av Kennedy’ene, ikke minst på grunn av kontrastene
i førstefamiliens liv, som også var preget av tristesse og tragedie.

Amerikanerne beundret presidentparet og så opp til dem som forbilder. Samtidig som de tok del i deres sorg.

John slet med krigsskader og led av hormonmangel på grunn av Addisons sykdom.

Deres første barn – en pike i 1956 – var dødfødt, mens deres yngste, sønnen Patrick, døde 39 timer gammel høsten 1963.

Artikkelen fortsetter under bildet.

«Camelot»

I ettertid er Kennedy-familiens 1000 dager i Det hvite hus ofte blitt omtalt som Camelot. Det er en henvisning til Kong Arthurs britiske hoff for 1500 år siden.

Mye tyder på at Kong Arthur er en legende, at hans hoff var en myte og at den romantiske skildringen av Camelot er en blanding av fantasi og folklore.

Beretningen om Kong Arthurs makt og innflytelse er skapt i ettertid. I moderne populærlitteratur er Arthur og hans Riddere av Det runde bord fremstilt
som et idealstyre, basert på kristne verdier og ridderlig adferd.

I den moderne amerikanske myten er det president Kennedy som er Kong Arthur, mens han stab og rådgivere er rundebordsridderne.

Jacqueline «Camelot» Kennedy

Det var Jacqueline Kennedy selv som sørget for at John F. Kennedys ettermæle fikk denne mytiske dimensjonen.

Hun lot seg intervjue av nyhetsmagasinet Life som ga ut et minnenummer om JFK en måned etter at han ble drept.

Der fortalte hun at historien om Kong Arthur hadde vært en av den avdøde presidentens favoritthistorier helt fra barnsben av, og rent privat lyttet de ofte til musikken fra musikalen «Camelot» som hadde premiere på Broadway i 1960.

Presidenten skal ofte ha sitert en strofe fra den: «Don’t let it be forgot, that once there was a spot, for one brief shining moment that was known as Camelot!”.

Den 34-år gamle presidentenken mente at dette unike og korte, men lysende øyeblikket – kjent som Camelot – beskrev hennes manns 1000 dager som president. Et synspunkt Life videreformidlet – og slik ble det.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Newseum, Washington DC 2013

Derfor heter da også en av avdelingene i Newseum «Creating Camelot». Der blir Jackies historie om favorittmusikalen og Life-intervjuet fortalt, samtidig som mange bilder tatt av husfotografen Jacques Lowe blir vist for første gang.

Han fulgte familien i fem år, og tok tusenvis av hverdagsbilder. På «Creating Camelot» kommer det frem at mens Jacqueline var svært skeptisk til at Caroline og John-John (som sønnen ble kalt!) ble publisert, så arrangerte presidenten «photo-ops» med barna når the First Lady var på reise.

Han lot dem leke i Det Ovale Kontor, mens fotograf Lowe var til stede. Bildene av John-John under skrivebordet eller Caroline på pappas fang ved skrivebordet var en viktig del av mytebyggingen: Verdens mektigste mann som omsorgsfull pappa og leken familiefar.

Hvorfor så stor interesse?

Amerikanernes generelle fascinasjon av alt som har med Kennedy-klanen å gjøre forklares gjerne med at det er det nærmeste de kommer en kongefamilie.

I tillegg kommer all dramatikken. Eldstebroren Joe, den egentlige presidentkandidaten i farens øyne, var pilot og ble skutt ned under 2. verdenskrig.
John ble drept i 1963 og nestemann Bobby myrdet da han drev valgkamp foran presidentvalget i 1968.

Året etter ødela yngstemann Edward sine egne og familiens presidentambisjoner da han stakk av fra en bilulykke ved Chappaquiddick der han var sjåfør og en ung kvinne mistet livet.

Neste generasjon har bidratt med egne tragedier: Ulykker og dødsfall, rettssaker og skandaler, skilsmisser og skittentøyvask.

Alt er blitt behørig omtalt i de mer seriøse mediene og mer enn grundig dekket av den kulørte ukepressen.

Kennedy er big business

Det er «butikk» fordi merkevaren Kennedy selger. I forbindelse med 50-årsdagen for mordet på presidenten kommer det anslagsvis 100 bøker og flere minnemagasiner om Kennedy-familieliv er utgitt på glanset papir.

De store TV-kanalene har forberedt dokumentarfilmer og dramaserier, riksdekkende programmer skal sendes direkte fra Dallas og unge journalister fra den gang forteller om hvordan de opplevde de dramatiske dagene for 50 år siden.

Det selges mange tvilsomme og noen smakfulle suvenirer i anledning markeringen, selv om minnegjenstandene er knyttet til en begivenhet som ikke akkurat fremkaller gode minner eller forbindes med en positiv opplevelse.

«Tre skudd i Dallas»

Del to av «JFK»-markeringen i Newseum i Washington er viet 22. november 1963, men med en generell nyhetsvinkel; ikke som en kriminalreportasje.

Oswald begikk en forbrytelse, men handlingen fikk helt andre og mer vidtrekkende konsekvenser.Vi ser hvordan TV-programmene blir avbrutt av andpustne og sterkt pregede reportere med få detaljer, men ett budskap: Presidenten er truffet. Fjernsynsutstyr fra den gangen blir vist og forklart.

Det var tungvint og stasjonært. Kameraene måtte «varmes opp» og det tok tid før ekstrasendingene kom på lufta.

De første «telegrammene» som UPI (United Press International) sendte ut med nyheten om «tre skudd avfyrt» er gjenskapt. Vi ser Walter Cronkite som kunngjør at presidenten er erklært død, folk som gråter for åpent kamera.

Kuratorene har samlet reporteres notatblokker og fått tak i snadda til Cronkite. Vi ser skjorten som Oswald hadde på seg.

En hendelse for et halvt århundre siden blir nær. Tjenestevåpenet til Clint Hill er der – den norskættede Secret Service agenten som kaster seg inn i limousinen med den døende presidenten.

Og filmkameraet til Abraham Zapruder – den eneste som fanget øyeblikket med levende bilder. Jackies «7. sans» er sterk kost. Det er ikke et museum, det er et newseum!

Konspirasjonsteoretikerne

Warren-kommisjonen som etterforsket drapet konkluderte i 1964 med at Lee Harvey Oswald opptrådte på egen hånd.

Mange amerikanere har slått seg til ro med det og aksepterer etterforskernes «dom», siden Oswald ble drept og det aldri ble noen rettssak.

Men millioner tviler, og ganske mange av dem bruker mye tid på å «bevise» at
kommisjonen ledet av høyesterettsjustitiarius Earl Warren tok feil. Det vil si: De mener kommisjonen dekket over det de fant.

Og nå «utnytter» de 50-årsdagen for alt det er verdt og håver inn all den PR de kan få.

Kennedys etterfølger Lyndon B. Johnson er blant favorittene når skyld skal fordeles. «The Man Who Killed Kennedy» er tittelen på en bok som hevder LBJ sto bak, og at han selv skal ha innrømmet det til sin elskerinne.

Det er teorier om at raseskilletilhengere i Ku Klux Klan eller John Birch Society, som var mot desegregering, tok livet av JFK.

Enkelte hevder at FBI-sjefen J. Edgar Hoover sto bak, men det er også de som viser til høyreorienterte eksil-cubanere – som hadde mistet alt og derfor hadde motiv, mens andre igjen «vet» at det var mafiaen.

Filmskaperen Oliver Stone, som i 1991 lagde filmen «JFK», fastholder hovedbudskapet i filmen om at «the military-industrial complex» tok livet av presidenten.

De ønsket å selge våpen til forsvaret, men fryktet angivelig at Kennedy var en fredsdue i Vietnam-krigen, noe som ville redusere behovet for krigsmateriell og dermed påføre krigsindustrien økonomiske tap. Derfor måtte han dø.

Artikkelen fortsetter under videoen.

Tause vitner

Det er all mulig grunn til å være skeptisk til Warren-kommisjonens 889-sider lange rapport.

Mange som støttet den offisielt, som justisminister og presidentbror Bobby Kennedy, skal ha ment at det var et dårlig stykke arbeid.

Senere kommisjoner har i stor grad støttet hovedtrekkene i Warren-kommisjonens konklusjon, men det har også blitt antydet at Oswald kan ha hatt en medskyldig som skjøt mot kortesjen forfra – fra «gressbakken» ved Dealey Plaza.

Men ingenting er bevist og nøkterne observatører stiller seg kritiske til kreative teorier. Dersom det var en sammensvergelse må «noen» ha visst, og ingen lekkasjer i løpet av 50 år er usannsynlig, er deres påstand.

Ingen har tilstått på dødsleiet, ingen har i fylla skrytt av sin delaktighet, ingen etterlatte dokumenter, ingen innrømmelser i testamenter – noe ville ha blitt kjent.

Den øredøvende tausheten gjennom et halvt århundre er i seg selv så påfallende at den kan tolkes som et «bevis» på at svaret er gitt: Lee Harvey Oswald var en enslig attentatmann.

Motiv

Et av spørsmålene som aldri ble eller vil kunne bli besvart fordi Jack Ruby skjøt morderen er hvorfor?

Lee Harvey Oswald var en einstøing som aldri hadde «lykkes». Han hoppet av til Russland og tilbød seg å fortelle alt han visste fra sin tid som US Marine. Men – midt under den kalde krigen – skal USSR/Sovjetunionen – ha vist liten eller ingen interesse for Oswalds kunnskap.

Han advarte dem med et «selvmordsforsøk», men heller ikke det var vellykket. At forræderen fikk lov til å vende hjem, uten å bli straffet, blir av mange sett på som svært så mistenkelig.

Kanskje var det ingen sammensvergelse, men han må ha hatt «hjelpere», er et vanlig synspunkt. Og hvordan kunne Secret Service tillate at presidenten kjørte i åpen bil under et vindu der en skarpskytter og kommunist hadde full oversikt?

Det er altfor mange ubesvarte spørsmål og mange svar er ikke gode nok, sier folk som ikke klarer å forsone seg med at en patetisk taper med en drøm om å «gjøre noe stort» kan har tatt livet av verdens mektigste mann – på egen hånd.

Strukturell drahjelp

I boken «Dallas 1963» lanserer forfatterne Bill Minutaglio og Steven L. Davis en teori om at byen Dallas i seg selv er medskyldig.

Ikke noe annet sted i USA var hatet mot Kennedy så intenst, og ingen annen by hadde ledere som så til de grader ønsket seg Kennedy død og begravet.

Og ga uttrykk for det! Ex-general Walker, redaktør Dealey, oljebaron Hunt, kongressmann Alger, pastor Criswell – sammen hadde de makt og penger, innflytelse og tilhengere.

De var overbevist om at president Kennedy var kommunist, at han samarbeidet med Moskva og at han – som katolikk – hadde sin lojalitet til Vatikanet og ikke til Washington DC.

De brukte sine posisjoner til å mobilisere anti-Kennedy demonstranter, til å finansiere anti-Kennedy propaganda, til å sverte den folkevalgte «fienden» – enten det var fra prekestolen i Texas, i Kongressbygningen i Washington eller i avisspaltene i Dallas.

De oppildnet sine tilhengere, manipulerte tvilere og bygget opp hverandre. Det politiske klimaet i Dallas var i 1963, ifølge de to forfatterne så betent at et politisk mord ikke kunne utelukkes.

Ikke engang når det gjaldt president Kennedy. Kanskje spesielt hvis det skulle dreie seg om JFK.

Vital og visjonær

Alt dette – og mye, mye mer – er fragmenter som danner et broket bakteppe når amerikanerne i dag søker økt forståelse.

De godt voksne har sine egne erfaringer og minner, de yngre kjenner bare «Camelot» – uten at de nødvendigvis vet hva det betyr.

De strømmer til museet og minnesmerke i den eksklusive «Kennedy-byen» Hyannis Port der restene av klanen fremdeles lader batteriene på den 24 mål store strandeiendommen – slik John, Bobby og Ted med hustruene Jackie, Ethel og Joan hadde gjort før tragediene rammet alle ekteparene.

Det er de lekende og smilende brødrene som huskes, der de i fritidsklær med bustet lugg og glimt i øyet spiller amerikansk fotball på plenen på «the Kennedy Compound».

De hadde skarpe tunger, men var velformulerte og tok store ord i sin munn.

John F. Kennedys tiltredelsestale i 1961 er pensum i amerikanske skoler; noen av formuleringene lever videre i språket.

Ettermæle

Ingen annen amerikansk president har dødd så ung. Eller så ungdommelig. Det virkelig ubesvarte spørsmålet er: Hva ville ha skjedd?

I årene etter skuddene i Dallas var USA preget av raseopptøyer, Martin Luther King ble myrdet, det samme skjedde med presidentens bror, Bobby Kennedy.

USAs engasjement i Vietnam ble en militær katastrofe med 58.000 døde soldater. Før amerikanerne rakk å trekke seg ut, ble nasjonen rystet av Watergate-skandalen som resulterte i at Richard Nixon – som den første presidenten i USAs historie – måtte trekke seg og gå av.

Hva ville ha skjedd om Kennedy hadde fått leve, og blitt gjenvalgt i 1964; og levd som eks-president og «elder statesman» frem mot århundreskiftet?

Hans mor ble tross alt 104 år. Da ville Camelot kanskje også ha overlevd og USA – og Kennedy-klanen – hadde unngått mange problemer.