Det var et spent øyeblikk: Sentrum av Teheran var sperret av, vi journalister ble busset inn flere timer i forveien og kunne fra de øvre benkene i det nye pyramideformede iranske parlamentet se hvordan lokale politikere, ambassadører og til sist de utenlandske politikerne, ankomme salen.
For første gang skulle en president i Den islamske republikken Iran ta sin ed i nærvær av utenlandske representanter.
Valgt for å få en slutt på sanksjonene
Den nyvalgte presidenten, den geistlige overraskelsesmannen Hassan Rohani inntok talerstolen og holdt en tale der han forsøkte å balansere mellom en åpning til omverdenen og skeptiske, konservative elementer i regimet.
Han sa: «Hvis dere vil ha et skikkelig svar, snakk ikke til Iran med språk av sanksjoner, men bruk et respektfullt språk.»
Rohani ble valgt for å få en slutt på sanksjonene, for å bedre den kriserammede iranske økonomien. Og det er det han vil forsøke å gjøre når han igjen står på talerstolen i FNs generalforsamling i kveld.
Vil de møtes i New York?
Men denne gangen taler han ikke for en håndfull statsledere fra naboland og Irans få nære allierte, men til en hel verden og ikke minst, til USA og USAs president Barack Obama.
Kanskje kommer de to også til å møtes og kanskje ta hverandre i hånden? Et første håndtrykk to presidenter imellom siden gisseltakingen på den amerikanske ambassaden Teheran etter revolusjonen i 1979?
Slik har spekulasjonene gått i forkant. Håndtrykk mellom amerikanske og iranske viktige politikere blir det uansett, for torsdag skal USAs utenriksminister John Kerry møte sin iranske kollega Mohammed Javad Zarif.
Som et tegn på de nye tider har håndtrykket allerede funnet sted; med hjelp av kreativ bildebehandling på forsiden av en iransk avis.
(Saken fortsetter etter Twittermeldingen)
Det står mye på spill, for begge parter. Rohani trenger å bedre økonomien i landet, noe av det første Obama gjorde da han ble valgt var å strekke en hånd ut til Iran, uten å bli hørt, for en bedring i forholdet vil være en viktig politisk seier for Obama og et symbol på at hans mye kritiserte Midtøsten-politikken faktisk bærer frukter. Irans atomprogram er et av de viktigste, hvis ikke det aller viktigste, strategiske spørsmålet i Midtøsten.
Raskt skifte er usannsynlig
Men hindringene er mange. For det første er Rohani kanskje president som Obama, men han er ikke Irans øverste leder; det er Ayatollah Ali Khamenei. Og selv om Rohani nå virker å støtte fra ham i sine framstøt, er det umulig å si hvor lenge det vil vare.
Og det er heller ikke slik at Rohani har tenkt å fire på Iransk grunnleggende politikk andre steder i Midtøsten som gjør at USA og Iran støter sammen, for eksempel i Syria-krigen eller Israel-Palestina.
Og på den andre siden: Iranerne spør seg også hvor mye Obama er i stand til å levere, det er motstand i Kongressen og sanksjonene springer ut fra FN, ikke fra USA.
Det er talende at hverken den syriske opposisjonen eller Israel har noen tro på de nye signalene fra Teheran. Avisen Al Sharq el-Awsat skriver at den syriske opposisjonen kaller et iransk meklingsforsøk i konflikten for «latterlig», mens Israel advarer Vesten om å la seg narre av ny retorikk.
Eneste som er sikkert er at et raskt skifte er usannsynlig, men en samtale mellom Obama og Rohani i gangene på FN-bygget i New York kunne vært interessant å være vitne til.
De har i hvert fall nok å prate om. Og bare det at det finnes en mulighet for det, vitner om nye vinder både i Washington og Teheran. Tiden vise om den er sterk nok til å lede til en ny politikk.
