Velkommen til «The Holiday Season»

Støvler og jakker, ski og staver og bursdagsgavene som ikke ble sendt for et par måneder siden. Alt er pakket i bilen, og nå siger vi ut av hovedstaden.

Foran skjema for en gangs skyld. For det er bare tirsdag, og vi skulle egentlig dra i morgen. Men så kom værvarslet, og det var et sånt blinkende rødt et med blokkbokstaver.

Når det er helt vanlige norske snøbyger på motorveien mellom Washington D.C. og Boston, da heter det snøstorm her. Nesten ingen har vinterdekk, og ikke er de spesielt vant til å kjøre på slapsete veier heller.

Derfor er det best ikke å befinne seg nettopp på motorveien på slike dager.

Og aller minst på den tredje onsdagen i november. Da er 40 millioner mennesker på reisefot nemlig. Og fordi bensinprisen er lavere enn på årevis, var det rekordutfart onsdag for halvannen uke siden.

Ikke siden 2007 har så mange amerikanere reist avgårde med bil, ifølge AAA, bileierforeningen her.

Den første høsttakkefesten

Amerikanere er vanligvis individualister. Men på Thanksgiving, da opererer de i flokk. Da skal alle hjem til mor den samme onsdagen, dagen før kalkunen skal inntas.

For Thanskgiving er høytiden som samler alle amerikanere, uansett hva de tror eller ikke tror på.

Mange tror forresten ikke på eller støtter det som er årsaken til at amerikanere feirer høsttakkefesten slik de gjør.

I 1621, ved Plymouth-plantasjen i dagens Massachusetts ikke så fryktelig langt fra der jeg sitter i bilen på vei nordover og skriver dette, feiret kolonistene den første vellykkede innhøstingen i sitt nye hjemland.

De feiret den kristne høsttakkefesten rundt Mikkelsmess 29. november, heter det. Og urfolk fra Wampanoag-stammen var invitert.

De 50 pilegrimene fra Europa som var igjen i kolonien deltok sammen med 90 fra urbefolkningen, heter det i beretningene fra noen av dem som var til stede.

I tre dager til ende takket de Gud for at de hadde høstet. Det sto fisk og kalv, men også kalkun og mais på bordet. Og det gjør det den dag i dag på thanksgiving. sammen med tranebærsaus, søtpoteter, bønner og gresskarpai.

Og selv om en ikke støtter den elendige behandlingen USAs urbefolkning fikk for 400 år siden, så er det lett å fylle thanksgiving med nytt innhold.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Julekortstemning

Thanksgiving er ingen religiøs høytid, men en samlende høytid som alle kan feire, for alle har vi vel et eller annet å være takknemlige for.

Årets høsttakkefest ble i alle fall en takknemlig affære for min del.

Den åtte timer lange bilturen nordover ble avsluttet før snøværet begynte. Uten de store køene, uten flate dekk eller utladede Ipad-batterier i baksetet.

Ingenting er som å komme til et hus ute i skogen, med fyr på peisen og hjemmelaget pizza i ovnen.

Neste dag våknet vi til ikke mindre enn 30 centimeter nysnø. Det er mye det, nok til at snøkanonsnøen får et mykt teppe over seg og slalåmbakken går for fullt. Thanksgiving i fjelldelstaten Vermont kan anbefales for en nordmann med langsomt stigende julehjemlengsel.

Julekortstemningen sitter i fortsatt, selv om regnet høljer ned på motorveien.

Venner som stabilisator

Det er også mye annet bra med Thanksgiving. Hele konseptet er avslappende.

En kan gå kledd som en vil, og i takknemligheten og inkluderingens ånd er det alltid plass til et par venner i tillegg til familien. De som ble sittende fast i snøstormen, eller akkurat er blitt skilt eller bare har lyst til å feire med venner.

Det kan jo dessuten være klamt og problematisk det der med familie. Lurt å slenge på et par venner som kan løse opp stemningen. Dessuten er det «kom som du er», dongeribukser holder lenge hjemme hos oss. Og maten er ferdig når den er ferdig. Gjestene kommer gjerne flere timer før, og har med seg sine bidrag. Det er et samlende prosjekt.

Til slutt sitter man der rundt bordet med velfylte tallerkener og tar runden: Hva er du takknemlig for? Venner, familie, god helse, ny playstation. Slike ting.

Juletre i november

Thanksgiving markerer også noe annet. Den er innledningen til: «The Holiday Season». Det er ukene fra den siste i november til den første i januar, da denne multikulturelle nasjonen feirer mange høytider. Det er da Starbucks bytter ut sine hvite pappkrus med røde, og hus og bygninger pyntes med mer eller mindre blinkende lys.

Det er julestri her også. Men den er ikke som den norske. Det er ikke sju slag, rundvask og julegardiner og full festivitas i romjula. Desember er i stedet en måned med pynt og julete aktiviteter. Og når jula endelig kommer, da er det i grunnen slutt.

Allerede lyser det fra ferdig pyntede juletrær i mange hjem. Disse pynter en gjerne sammen med familien i slutten av thanksgivinghelga. Deretter får de, om de ikke er laget av plast, stå og visne langsomt gjennom hele desembermåneden før de blir kastet ut på andre juledag eller der omkring.

Dette er selvsagt ikke noe fenomen nordmenn i utlandet kan ta til seg. I Norge har vi strenge juleregler. Ingen trær før lille julaften, ingen røde lys før adventen er over.

Blå og røde pakker

Her er det mer fritt fram. Sikkert fordi amerikanerne kommer fra land med ulike juletradisjoner. Noen feirer ortodoks jul i januar, mange feirer britisk jul første juledag og atter andre feirer ikke jul i det hele tatt.

Hjemme hos oss, er det «ja takk begge deler» i desember. Og det betyr gaver med både rødt og blått papir.

For åtte dager til ende, i år fra 16. desember til lille julaften, er det Hannukah. Den jødiske lysfesten feires til minne om gjeninnvielsen av templet i Jerusalem 164 år før Kristus.

Men Hannukah er først og fremst en høytid som passer rett inn i «The Holiday Season» og er blitt populær i USA. Her er det hannukahpynt i butikkene, og blått gavepapir med stjerner sammen med det røde papiret med nisser.

Samboeren min er jødisk ateist, vokst opp med sporadisk julefeiring og litt mindre sporadisk hannukahfeiring. Slik er det for mange amerikanske jøder.

Om noen dager kommer den tradisjonelle store kassen med åtte presanger til hvert av barna i huset til å lande på trappa hjemme hos oss. Den kommer fra en snill stebestemor.

Hver kveld tenner man et nytt lys i den åttearmede lysestaken, som er til minne om den lille resten av lampeolje som varte i åtte dager den gangen under gjeninnvielsen av templet i Jerusalem.

Venner og slektninger inviterer til middag, med kylling, potetpannekaker med eplemos og berlinerboller med syltetøy inni. Litt heftig kost åtte dager på rad kanskje. Men flere av mine jødiske venner synes det er praktisk at Hannukah feires på samme måte i åtte dager. Da kan en feire med ulike deler av familien, som for eksempel ikke snakker sammen ulike kvelder. Praktisk og fleksibelt, slik liker amerikanerne å ha det.

Jødisk julekveld

Ingen har vel sterkere juletradisjoner enn vi skandinaver, og for meg er det rart at ikke alle har den samme julehjemlengselen i desember. Men samboeren min har ikke det.

Nok en gang skal han tilbringe jula alene i USA, mens jeg reiser til Norge. Han gleder seg til å lese bøker og feire det han kaller «jødisk julekveld».

Hva er så det? Jo, middag på kinarestaurant og så en god film på kino. Slik var det i New York da han vokste opp. Kinarestaurantene og kinoen var åpne både julaften og første juledag. Slik fant de to gruppene et slags høytidsfellesskap.

Det høres fullstendig «stussligstuggu» ut å gå på kino på julaften, synes du nok.
Men slik er det her. Og skal en bo i dette landet, får en godta at de en har rundt seg har ulik bakgrunn.

Men takk og lov for Thanksgiving. Den høytiden deler vi alle. Det merket vi på veien hjem fra årets feiring i Vermont. Det var nemlig sist søndag, den dagen 40 millioner amerikanere skulle reise hjem igjen.