Tusen franskmenn skal avverge folkemord

Den sentralafrikanske republikk kan komme til å gå i oppløsning. Landets sentraladministrasjon har opphørt, hæren er ute av stand til å skape orden og regjeringen sitter maktesløs.

Et land i fritt fall

Nå sender den tidligere kolonimakten Frankrike inn ett tusen soldater. FNs sikkerhetsråd vurderer å opprette en afrikansk fredsstyrke med fransk støtte.

FNs visegeneralsekretær Jan Eliasson sa det slik i FNs sikkerhetsråd mandag: – Landet synker ned i komplett kaos, for våre øyne.

• LES OGSÅ: Frykter folkemord i Den sentralafrikanske republikk
• LES OGSÅ: – Situasjonen er tragisk og frustrerende

Andre har sagt at landet er i fritt fall. Det kunne de nesten fem millioner innbyggerne i landet ha underskrevet på, om de hadde kunnet lese og skrive.

Sammenbruddet har ført til at opprørsgruppen Seleka tar over større og større deler av landet. Men disse opprørerne er ingen organisert geriljabevegelse, snarere løsrevne bander med varierende muslimsk bakgrunn. De har herjet og plyndret hovedstaden Bangui. Nå tar de for seg landsbygda og andre byer.

De har ingen front, men stormer fram med maskingeværer fargerike hodetørklær. Folk rømmer fra by til by, og over de porøse grensene. Ingen tør lenger bo hjemme.

(Saken fortsetter under bildet)

Et reir for opprørere

Inn i republikken kommer dårlig organiserte rebeller og politiske fanatikere med våpen og ammunisjon. Mat og drikke får de ved å plyndre butikker og landsbyer. De bruker landet til det som Den sentralafrikanske republikk for tiden passer best til: å være en frihavn for politiske opprørere og fanatiske væpnede grupper.

Det er i denne del av Afrika at den beryktede ugandiske Herrens Motstandshær har holdt til. Tvilsomme grupper fra Sudan har også funnet veien hit. Det har også bander og militser fra Kongo og fra Tsjad. Med slike ustabile naboer kan Den sentralafrikanske republikk gå i oppløsning.

• LES OGSÅ: – Joseph Kony vil overgi seg
• LES OGSÅ: - Ingen olje, ingen bistand

For konfliktene er i ferd med ta eksplosive former. Muslimer mot kristne, etniske grupper i kamp om jord og vann. Det er kvinnene og barna som har det verst. Den seksuelle volden har ingen aldersgrenser. Ei heller tortur og tilfeldige henrettelser gatelangs.

Vendepunktet

Det så ut til å bli orden i republikken, etter et turbulent statskupp tidligere i år der opprørsgruppen Seleka tok makten. Den var rekruttert av soldater som i fjor deserterte fra hæren.

Seleka ble ledet av Michel Djotodia, utdannet i Russland, språkmektig og med bakgrunn som diplomat og politiker. Men først og fremst er han en militsleder, og satt plutselig som leder for en samlingsregjering.

Mange hadde håp om den regjeringen vill bli vendepunktet mot det bedre. Men nå er staten uten styrende organer, og ingen politiske organer samles, heller. Imens har hans opprørssoldater snudd ham ryggen.

Mat

Kaoset i Den sentralafrikanske republikk gjør det vanskelig å få inn matforsyninger. Det er for farlig. Folk må redde seg selv, men en halv millioner har reist hjemmefra og er ikke i nærheten av den avling de kunne hatt og greid seg med.

Det kommer ikke noe fra staten, heller. Det hadde ikke hjulpet om sentraladministrasjonen hadde vært i virksomhet. Statskassa er tom. Ifølge FNs indeks for menneskelig utvikling er det bare åtte land i verden som er fattigere.

På Verdensbankens liste over land det er gunstig å invitere i står republikken nest nederst. Men landet er rikt på dyrkbar jord, mineraler og tømmer. Det burde vært ett av Afrikas rikeste.

Keiser Bokassa

Den sentralafrikanske republikk var det få som visste om, før Jean-Bédel Bokassa begikk statskupp i 1976. Han styrtet sin egen fetter. Bokassa lot seg året etter krone som keiser, inspirert av Napoleons kroningsseremoni i 1804. Den var svært kostbar, og overgikk alt hans folk hadde sett, men Frankrike tok regninga.

Han ble styrtet to år senere, av den samme fetter han avsatte i sitt statskupp. Bokassa gikk i eksil i Elfenbenskysten og Frankrike, hvor han kunne føle seg trygg. Men han lengtet hjem. Etter hvert lot han seg forføre av ryktene om at han ville bli mottatt slik hans helt Napoleon ble, da han i 1815 kom tilbake fra Elba.

Men det var bare løse rykter. Bokassa ble dømt til døden for mord og tortur, og dertil kannibalisme. De hadde funnet bevisene på hans kjølelager. Bokassa gråt, og dommen ble etter hvert omgjort til fengsel på livstid.

Han angret offentlig i patetiske forstillinger hvor tårene fortsatt fløt, og til slutt ble han benådet og fikk amnesti. Han var etter hvert blitt en ivrig katolikk, men ikke mer trofast enn at han hadde sytten koner, og derav femti barn. Bokassa døde av et hjerteinfarkt i 1996.

Folket trakk et sukk av lettelse, men det skulle bli flere byrder for nye generasjoner. De som vokser opp nå husker ikke keiser Bokassas skrekkregime. De har nok med den skrekken de opprevet hver kveld når mørket senker seg og militssoldatene løsner sikringene.