Slik velges NATOs generalsekretær

NATOs hjemmeside inneholder et meget kort avsnitt om valget av ny generalsekretær. «Valget skjer gjennom uformelle diplomatiske konsultasjoner mellom medlemslandene, som fremmer kandidater for posten», heter det.

I praksis kan ingen bli generalsekretær uten støtte fra USA, Tyskland og Storbritannia. Frankrike har også fått økt tyngde, etter at president Sarkozy sørget for å bringe landet tilbake som deltaker i NATOs militære kommandostruktur.

De uformelle konsultasjonene skjer dels mellom medlemslandenes politiske ledelse, og involverer som regel forsvars- og utenriksministrene i tillegg til president eller statsminister.

Dels skjer konsultasjonene mellom landenes faste ambassadører i NATOs råd. De har faste ukentlige møter hver onsdag, men vel så viktig i den innledende fasen er lunsjene hver tirsdag.

Der er det bare ambassadørene som deltar, i motsetning til på rådsmøtene, der også andre fra de respektive delegasjonene er til stede. Under lunsjene er det mulig å teste ut reaksjonene på aktuelle kandidat.

Godkjenningen

Den endelige godkjenningen kan enten skje på ambassadørnivå i NATOs Råd, når Rådet møtes på utenriksministernivå eller i forbindelse med et toppmøte.

Dersom det skjer under et rådsmøte med ambassadører, vil den sittende generalsekretæren ikke være til stede, men overlate møteledelsen til den lengst sittende NATO-ambassadøren, «deanen». Vedkommende vil som regel ikke spørre om det er enighet uten at det er avklart på forhånd med samtlige land.

Det er foreløpig uklart på hvilket nivå Anders Fogh Rasmussens etterfølger vil bli godkjent. Men det er lite trolig at det skjer så sent som på toppmøtet i Wales 4.–5. september.

Fogh Rasmussens fireårsperiode går egentlig ut i august, men han har fått forlenget mandatet til toppmøtet er over. Dermed gjenstår NATOs faste Råd eller et utenriksministermøte.

Utenriksministrene møtes som regel to ganger i året, og første gang er nå 1.–2. april i Brussel. Det kan komme en avklaring allerede da, men det er det trolig ingen som vil vite før tidligst etter president Obamas møter med sentrale europeiske allierte i Haag nå til uka.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Hva taler for og mot Stoltenberg?

Det er viktig at NATOs generalsekretær har tyngde, både i kraft av tidligere jobber og personlighet. De fleste tidligere generalsekretærer har hatt sentrale posisjoner i sine lands regjeringer.

Men det er ikke nok, de må også ha støtte fra de «store» landene, og for et lite land som Norge betyr det at vi har liten sjanse dersom en av de europeiske stormaktene stiller med egen kandidat.

Kåre Willoch ble for eksempel vraket til fordel for tyskernes Manfred Wörner i 1988, rett og slett for de tyskerne ønsket sin egen. Denne gangen har verken tyskerne eller britene egne kandidater de ønsker å fremme.

Tidligere forsvars- og utenriksminister Espen Barth Eide la i et intervju med Dagsavisen 21.3. stor vekt på den norske innsatsen i forbindelse med den gjeldende NATO-strategien, som ble vedtatt på toppmøtet i 2010.

Strategien har et klarere fokus enn strategien fra 1999 på NATOs kjerneområder, det vil si artikkel 5 og forsvaret av medlemslandenes egne områder.

Men det har neppe vært avgjørende for USA. For det første legger også 2010-strategien stor vekt på NATOs rolle i håndtering av kriser utenfor kjerneområdet, og for det andre har president Obama eksplisitt sagt at det amerikanske fokuset i sikkerhetspolitikken vil flytte seg mot Stillehavsområdet.

Det er først de siste par ukene, i forbindelse med Krim-krisen, at NATO jevnlig blir nevnt av amerikanske politikere og i media.

Derimot har det norske kampfly-bidraget i Libya og deltakelsen i Afghanistan vært viktig, mener folk NRK har snakket med som har vært involvert i prosessen rundt Stoltenbergs kandidatur.

Norge er også et av de få medlemslandene i NATO som ikke har kuttet kraftig i utgiftene til forsvaret i årene med finanskrise i USA og store deler av Europa.

Det tyske initiativet til fordel for Jens Stoltenberg kom i god tid før krisen i Ukraina. Men når forholdet til Russland nå er dårligere enn noen gang tidligere etter den kalde krigens slutt, vil det være viktig å ha en generalsekretær som kan snakke med russerne og som ikke er konfliktmaksimerende.

Stoltenberg tilfredsstiller begge behovene, og det gjør ham ikke mindre aktuell for tyskere og amerikanere.

• Les også: – Drøftet NATO-jobben i USA i vinterferien

Polens sittende utenriksminister og tidligere forsvarsminister, Radoslaw Sikorski, har vært nevnt som en mulig kandidat fra de «nye» medlemslandene. Han er utvilsomt kvalifisert, og det finnes gode argumenter for at det er de nye medlemslandenes tur til å ha generalsekretæren nå.

Men Sikorski er ikke kjent som en utpreget kompromissmaker, og han vil være under et enormt press for å kjøre en beinhard linje overfor Russland. Men fortsatt er det mulig at de nye medlemslandene i Øst- og Sentral-Europa vil forsøke å fremme Sikorski eller en annen som sin kandidat. De vil kunne argumentere for at det er urimelig med to skandinaviske generalsekretærer på rad.

Jens Stoltenberg har personlig lite erfaring fra utenriks- og sikkerhetspolitikk. Det er definitivt en ulempe, fordi det gjør ham potensielt mer sårbar og avhengig av rådgivere. Men det betyr ikke så mye for valgbarheten, der politisk erfaring og personlighet er viktigere.

Han har lang erfaring med å bygge bro mellom motstridende interesser og vil eventuelt få en stor stab som kan fylle inn med kunnskap og erfaring der han selv har hull.

Stoltenberg har også den selvtilliten og pondusen som trengs. Under toppmøtet i Chicago i 2012 var det ingen tvil om hvem som ledet den norske delegasjonen, selv om også utenriksminister Jonas Gahr Støre og forsvarsminister Espen Barth Eide var med.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Tøffe utfordringer

Den nye generalsekretæren arver store utfordringer. Forholdet til Russland står åpenbart høyt på den lista, men også den økonomiske byrdefordelingen mellom Europa og USA og forsvarskuttene som mange land har gjennomført er ting vedkommende må ta tak i.

Dessuten er det ingen tvil om at den må «stå tidlig opp» som skal overbevise amerikanerne om at NATO er viktig som noe annet enn et forum for rådslagning og verktøykasse for krisehåndtering og «koalisjoner av villige» i områder USA er interessert i.

Nå har Russland gjennom sin aggressive opptreden gjort at NATO-samarbeidet igjen er på dagsordenen her i USA. Men ingen vet hvor lenge det varer, og både kommandostruktur og militære planleggingsrutiner trenger å oppdateres, mener folk som kjenner det indre liv i alliansen.

Stoltenberg favoritt

For øyeblikket viker det ikke som om Stoltenberg har noen seriøs utfordrer til jobben.

• Les også: – Stoltenberg favoritt som ny generalsekretær i NATO

Italias tidligere utenriksminister og nå visepresident i EU-kommisjonen, Franco Frattini, har vært nevnt. Men Italia har hatt generalsekretærjobben tidligere og hadde dessuten posten som visegeneralsekretær i en årrekke.

Det viktigste er likevel at lederne for USA og Tyskland ser ut til å ha valgt en annen hest.

Det utelukker ikke at det kan dukke opp nye navn i ukene framover, men det skal mye til for at Obama og Merkel lar seg presse til å skifte mening.

• Les også: Stoltenberg om NATO-spekulasjoner: – Hyggelig å bli nevnt
  
• Les også: Erna heier på Jens i Nato